Lyn og torden

Akkurat i skrivende øyeblikk tordner det noe fryktelig over hustakene i nabolaget her. Lyden kan minne om spregningene vegvesenet gjorde i hytt og gevær da de bygget ny E6 på Steinkjer. Det overdøver alt, selv om det bare varer noen få sekunder.






Dersom jeg åner gardinen på rommet mitt virker alt som normalt, bortsett fra at himmelen ikke er blå, den er hvit. Ikke er det regn eller vind. PLutselig kommer et lysglimt som får den hvite himmelen til å blekne. Nesten som om noen tar et bilde, som om noen utløser blitzen på et kamera i et litt for mørkt rom. Lyset blir liggende på netthinnen lenge.

Lufta har forandret seg. Det lukter nesten vått, selv om ikke en eneste dråpe har funnet veien ned fra den hvite himmelen enda. Lukter som en blanding av jord og nyklippet gress.

Så kommer lyden. En lyd så sterk at man kjenner den i kroppen. I refleks prøver jeg å se hvor lyden kommmer fra, men ser ingenting. Jeg kan kjenne at lyden tar skikkelig tak i det indre øret mitt og røsker tak. Det gjør ikke vondt, det er bare uvant.
Dette er ikke lyn og torden som jeg kjenner igjen.
Sakte men sikkert tar himmelen med seg lyset og lydene med lenger bort fra hvor jeg sitter. Kanskje blir det ikke så lenge til neste gang