Batswana begravelse

For ca en uke siden fikk jeg en telefon fra Petra, en av NoNa- deltakerne som nettopp har kommet tilbake til Namibia. Hun inviterte meg til en begravelse i hennes stamme. Hun ville jeg skulle bli med for å se kulturforskjellene mellom Norge og Namibia.

Vi dro fra Windhoek på fredag 31. august. Vi dro ganske seint, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde spurt hvor vi skulle hen. Jeg ble fortalt at vi skulle kjøre mot Gobabis rett øst fra Windhoek. Kjøreturen gikk greit. Litt spesielt må jeg innrømme at jeg syntes det var at jeg måtte kjøre da eieren av bilen ikke hadde førerkort...
Da vi kom inn til Gobabis plukket vi opp Petras ektemann og søster, og dro ut på veien igjen. Tydeligvis hadde vi visst bare kommet halvveis...!
Fra Gobabis var det bare dårlig grusvei, og jeg følte meg ikke helt trygg på å kjøre i mørket, så jeg ga etterhvert fra meg rattet.

Aminuis var den landsbyen hvor begravelsen skulle skje

Da vi kom fram til vår destinasjon, var det første som møtte meg en parkeringsplass hvor det stod omtrendt 15 menn i en sirkel og vugget og sang triste sanger. Da det var en begravelse var vel det ikke helt utenfor min kulturelle forståelse.
I Norge er det slik at bare inviterte kan dra i begravelse, men i Namibia er det litt anderledes. Her kan alle som føler de kjenner vedkommende ta seg en tur. Alle disse skal også gis mat av de som holder begravelsen. I dette tilfelle hadde tre okser bøtet med livet for å mette alle munnene som hadde møtt opp.

Tradisjonen er å sitte oppe natten før begravelsen.

I denne begravelsen var det mange offisielle folk som skulle si sine kondolanser. Det viste seg også at høvdingen hadde hatt en uoverensstemmelse med sin stamme, så det var også mange som brukte denne muligheten til å prøve å overbevise de frammøtte om at neste høvding burde bli valgt, at stillingen ikke skulle gå i arv. Det er nok ikke første gangen det er blitt diskutert om en kultur skal ha monarki eller republikk, og jeg tør si det er nok ikke den siste heller.

Selv om tradisjonen er å sitte oppe natten lang for å høre på alle talene, må jeg innrømme at jeg sneik meg unna når språkene jeg ikke forsto ble oversatt til språk jeg skjønte enda mindre av.

Familien og offisielle gjester

Klokka 5.00 om morgenen ble jeg vekket slik at vi hadde nok tid til å pynte oss til begravelsen. Vi gikk til et hus litt lenger bort i landsbyen. Der blir vi møtt med bibel-tv og eksorsisme. For meg er dette veldig fjernt. Enda mer fjernt var det da frokosten kom - kokt ankel av okse og en kopp kaffe.

Selve begravelsen skulle ikke begynne før klokka 08.00, så for meg var dette mer enn nok tid, men for disse über feminine jentene i samme hus som jeg var, var dette akkurat nok tid. Her snakker vi timer på hår og sminke. Jeg brukte ca 10 min for vask og klær, så jeg brukte den siste tida på å observere fasinert denne prosessen som de gikk gjennom. For meg virket det som utrolig masse arbeid!
Klokken 08.00 dro vi i kirka for å høre på flere folk og deres taler. Her var det også flere kulturelle innslag som var ganske forskjellige fra det vi hører i Norge. Sangene var ikke triste, og den generelle stemningen var god. Jeg tror ikke det var noen som gråt...

Kista var vakkert dekorert med blomster, men også et gepardskinn.

President Hifikepunye Pohamba snakket også i begravelsen

Chief Constance "Letang" Kgosiemang var høvding for Batswana ba Namibia (stammen) siden 26. April 1979. Det å være stammehøvding er en politisk stilling, som kan sammenlignes litt med å være konge og ordfører i ett. Dette er en stilling som er et ansikt for stammen utad, men også har slagkraft i polititiske møter. Derfor hadde det seg at også presidenten snakket i begravelsen.

Rundt klokka 12.oo var vi ferdige og gikk ut fra kirka. Der fikk jeg høre at gudstjenesten skulle til å begynne! Jeg trodde på dette tidspunktet at vi var ferdig. I stedet for å være med på gudstjenesten ble det kjeks i skyggen utenfor.
Etter omtrendt en time var gudstjenesten ferdig. Da forflyttet alle seg til gravplassen, som bare var reservert for høvdingene for denne stammen. Her var det mer sang, dans og taler. Det hele avsluttet med at graven ble dekket helt. Alle i stammen skulle spa litt jord på graven for å gi sin siste hilsen.

Ferietur i August

I skrivende øyeblikk begynner det å nærme seg slutten på ferien. Vi har hatt... ja, la oss kalle det vinterferie i nesten to uker. I begynnelsen av disse to ukene fikk vi igjen besøk fra Norge. Denne gangen var det søsteren til Tor Sivert, Rannveig, som fant veien nedover jordkula til det sørlige Afrika.
Da vi alle hadde ferie og vi hadde besøk, ble det bestemt at vi skulle ut på tur. Denne gangen gikk turen til sør, mot ørken, canyon og døde daler...


Vi dro fra Windhoek torsdag 23. august og kjørte mer eller mindre direkte sørover mot Bukkaros. Dette er da en "vulkan" som eksploderte en gang for lenge, lenge siden og etterlot et krater. Jeg følte nok ikke helt at min indre geolog ble vekket av synet, men det var veldig godt å komme seg ut av Windhoek og vi fikk se en veldig flott solnedgang.

Hele gjengen på første camp. Alle er gode å mette etter et godt førsteforsøk av "Potjie" (uttales "pojki")

Fin utsikt innover dalen mot Bukkaros.

På veien videre til Fish River Canyon stoppet for å se på "quiver tree". Dette er en type trær som visstnok bare vokser i sør av Namibia. Det eldste av trærne var over 500 år gammelt. Da disse trærne ikke vokser mer enn 3 cm i året var det ikke så stort som en kanskje skulle tro, men fint var det.
Etter å ha tilbrakt en natt på campingen til Cañon Roadhouse - en lodge med biltema - dro vi inn mot Fish River Canyon. Her snakker vi hull i bakken! Dersom du er den eventyrlystne typen går det an å booke en 5 dagers gå tur gjennom canyonen. For min del ble det ikke denne gangen... kanskje neste? Ikke det at jeg er veldig den "gå bare for å gå" typen, men da jeg fikk høre at det endte på et spa ble det hele mer fristende. Eller kanskje jeg tar spa-delen...

Utsikt fra toppen av Fish River Canyon

Etter å ha brukt en god dag ved canyonen og nok en fin natt på Cañon Roadhouse, dro vi videre - denne gangen med nesa mot Luderitz. Før vi kom så langt dro vi innom Dias Point og Storm Vogel Bucht. Først nevnte er et kors ved kysten i minne om de portugisiske sjømennene som forvillet seg til denne delen av Afrika.
Storm Vogel Bucht er nok mer interressant for oss nordmenn enn noen annen, da dette er gjenlevninger av hvalfangere som holdt til her for ei stund siden. Dette var karer fra Norge som jaktet på havets biff og som ikke tok med søpla si når de dro. Nå ligger det flere store metalldeler - ikke vet jeg hva de er - på standa og ruster bort.

Storm Vogel Bucht

Luderitz var en interressant by. Her kan en snakke identitetskrise. Tyske bygninger i afrikanske farger, altså veldig sterke farger... veldig! Vi kom til Luderitz på en søndag, så byen var nok stillere enn ellers. Men vi fikk sett det som var å se, og Hildegunn fikk leke seg litt på svaberga. Godt for en sjø-elsker fra Jøa.


Sist på turist-lista over "places to visit" var Sossusvlei. En vlei kan da bli oversatt til "dal" eller om man skal tro Google "våtmark". Vi fikk uansett gått opp på en stor sanddyne, og sett døde trær. Vi gikk opp på Dune 45, som er den mest besøkte dyna for turister, men det er også mulig å gå opp på andre dyner.
Dead vlei var et ganske spesielt syn. Her var det flat sand omgitt av sanddyner, og i midten stod det masse døde trær. Disse har nok stått her en stund.

Dead Vlei

Vi var også innom Sossusvlei som er en innsjø midt ute i ørkenen. Det minte meg om slike oaser som en kan se i Asterix- filmer.
Fin avslutning på en fin tur.

All we need is love

Et reisebrev fra Hildegunn Gansmo, Namibia. 21.08.2012

Da jeg kom hit til Windhoek i januar hadde jeg en drøm. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å snakke om den til alle som kom forbi med ørene sine. Etter hvert vokste drømmen, ble litt større, og begynte sakte men sikkert å gli over til virkelighet. Sist uke resulterte den i en historisk forestilling på Nasjonalteateret her i Namibia, med over hundre psykisk utviklingshemmede barn og unge på landets største scene.

Det er en spesiell opplevelse å sitte på fremste rad, som sufflør og tilskuer, og se de unge menneskene jeg har blitt kjent med vokse seg større og sterkere for hver øving og forestilling. Fra førskoleungene som hopper og danser omkring på scenen mens de synger ”If you`re happy and you know it, clap your hands!”, til de største elevene på sytten-atten år som med sterk røst og klart blikk ut mot publikum synger ”We are the world, we are the children. We are the ones who make a brighter day so let`s start giving”. Og publikum? De roper oppmuntrende tilrop, synger med, og gråter. Og stemmene til mine venner på scenen vokser og vokser. Helt frem til det stilner igjen mot slutten av forestillingen, og sju unge menn går helt frem på podiet. En skuespiller, to studenter, og fire autistiske gutter som er klare for sine
tilmålte minutter med publikums fulle oppmerksomhet. Ingen ser forskjell på de sju på scenen der de synger og rapper; ”We have the right to education. You all have it, and so do we. We are all Namibians.” I det musikken begynner å spille den siste låten tar guttene et steg frem en etter en, sier navnet sitt og forteller oss om hva de mener de har rett til. Å få utdanning, demokrati og frihet. Retten til å elske, og retten til å bli elsket. Publikum er helt enige, og på scenen bryter alle ut i massiv sang i finalenummeret; ”All you need is love”.


Det er en fantastisk opplevelse å se drømmen sin gå i oppfyllelse og bli til en virkelighet bedre og flottere enn det drømmen klarte å forespeile.
Denne historiske forestillingen har blitt til gjennom utvidelsen av NoNa-prosjektet, og dette har også ledet frem til samarbeidet mellom Môreson School for children with mentally impairments og College of the Arts. Jeg har undervist alle elevene ved Môreson i musikk, lek og rytme ukentlig, og jeg har parallelt undervist studentene ved colleget i det nyopprettede faget Special Arts Education. Studentene ved avdelingen for African Performing Arts har i løpet av året lært om ulike utviklingshemminger, samt hvordan musikk, dans og drama kan være gode aktiviteter for mennesker med spesielle behov. Veldig mange av studentene har ikke hatt særlig kjennskap til hva som kan være årsaker til ulike utviklingshemminger. Så det å få kunnskap om dette, samt å jobbe sammen med elevene fra spesialskolen frem mot denne forestillingen, har gitt mange et nytt perspektiv på mennesker med psykisk utviklingshemming. Flere av studentene har uttrykt at de ønsker å fortsette samarbeidet med spesialskolen. Dette er et utkom av forestillingen som jeg ikke var helt forberedt på, men som kanskje er et av de viktigste resultatene. Å se en gnist tennes i unge mennesker som har ressurser og kunnskap til å skape noe godt og viktig for andre unge mennesker som trenger det kjennes meningsfullt.
Jeg håper at denne gnisten fortsetter å gløde. Jeg kjenner at jobben min frem mot jeg reiser hjem til Norge i desember må være å fortsette å blåse forsiktige
på de glørne som er tent blant mine studenter og kolleger, slik at de etter hvert kan blusse opp i et engasjement for flere rettigheter og aktiviteter for
mennesker med psykisk utviklingshemminger og spesielle behov her i Namibia.
Her i Namibia er ikke utviklingshemmede integrert i vanlig skole, slik som i Norge. Her finnes det egne spesialskoler for barn og unge med utviklingshemming. I
Windhoek er det to statlige spesialskoler, og det er nesten de eneste i hele landet. På hver av disse skolene er det litt over hundre elever, og ventelistene er enorme. Veldig mange utviklingshemmede barn og unge i Namibia har et dårlig eller manglende skoletilbud. Det finnes også veldig lite aktivitetstilbud eller andre ordninger når man er ferdig på skolen som attenåringer. Derfor trengs det så mange tente gnister som mulig.

Helgetur til Etosha

På onsdag landa det to nye nordmenn i Namibia. Dette var en kompis av Tor Sivert og kjæresten hans. Veldig hyggelige folk.
De hadde med smuglergods til både meg og Tor Sivert. Tor Sivert fikk god øl fra Norge, Belgia og andre mystiske, eksotiske land. Øl som en ikke får tak i her nede. Jeg, på min side, fikk norsk sjokolade, nytt visakort og.... varme sokker! Hvem ville ha trodd jeg skulle sende min mor rundt på Steinkjer for å finne de varmeste sokkene å oppdrive slik at hun kunne sende dem til meg? I Afrika?


Da Håvard og Mari hadde planlagt å reise rundt i Namibia i seksten dager, men nesten ikke være i Windhoek, var det ikke så rart at Tor Sivert ville kaste seg med. Planen gikk først ut på å ta fri alle disse dagene for å være med, så ble det til at han skulle sitte på med dem til Etosha for så å haike hjem til Kahn Street. Til slutt falt bestemmelsen på å spørre om vi jentene også ville være med slik at vi kunne spleise på bil. Hildegunn kastet seg på muligheten, og da jeg hadde fått fri fra mine "Meme Mia" forpliktelser, kunne også jeg hive meg inn i bilen på torsdag morgen.

Ruta vi tok innebar ganske masse kjøring. Heldigvis for oss kanTor Sivert tenke på lastebilsjåfør som yrke dersom musikken ikke frister like masse lenger.
Rød: Dag én
Oransje: Dag to
Gul: Dag tre
Blå: Dag fire

Den første dagen stoppet vi mellom Okahandja og Otjiwarongo slik at vi kunne se på dinosaurfotspor.

Dette innebar at vi følte trangen til å sammenligne våre skritt mot disse over 200 millioner gamle avtrykkene.

Hele målet med reisen var å komme seg inn i Etosha. Da mine foreldre var her i påskeferien, var dette også et av målene. Jeg hadde altså vært der før. Denne gangen fikk jeg derimot se dyr jeg ikke hadde sett før. Som f.eks. neshorn.

Og løve!

Huskonsert

Tirsdag 26. juni ble årets første huskonsert arrangert på CotA. Dette var en mulighet for APA elevene å stå på scenen i en ufarlig setting. Konserten skulle vare en time, og heldigvis var det ikke noe problem å fylle tiden. Mange av elevene hadde skrevet seg på listen til slutt, noen på eget initiativ og andre med en lærer tett i ryggen. Flott ble det uansett.

På programmet stod det kor, gitar, sang og trompet for å nevne noe. Noen av lærerne hadde også noe å vise frem.

Førsteklassen viser frem det de har lært på marimba.

Biwa, læreren i afrikanske instrumenter ved APA viser frem sine evner på mbira (tommelfingerpiano).

Danserne i andre klasse viser frem det de har lært.

Andreklassestudent som spiller gitar og synger.

Alt i alt var det en meget fin konsert, og vi håper å ha en slik konsert hver andre uke. Med litt hjelp fra kollegiet og studentene tror vi det er et oppnåelig mål. Skal man måle ut fra tirsdagens standard, vil jeg tro det.

Introducing...?

Jeg har glemt én vesentlig ting med Cape Town ferien i mai. Jeg har ikke gitt navn til instrumentene. Faktisk så dårlig instrumentalist er jeg at jeg ikke har navngitt alt-saxofonen min en gang. Sett sånt! Jeg tipper alle dere instrumentalister har navn på deres horn eller fjøler. Kanskje er det litt kjipe navn som "Turban Tuba" eller kanskje "Gita Gitar", eller kanskje er det kule navn som "Rochelle", "Francoise" eller... "Bert".

I og med at min fantasi for tiden er i en tørkeperiode, utlyser jeg herved en liten konkurranse. Det beste navnet til hvert av instrumentene er det jeg kommer til å bruke i fremtiden. Her er jeg altså ute etter tre navn; et saxofonnavn, et trompetnavn og et klarinettnavn.





Jeg er sikker på at Frank Zappa hadde navn på sine instrument...

Vinter i Afrika

Vi har nettopp gått inn i juni måned. Hadde jeg vært hjemme hadde jeg nok enten sittet med eksamen eller kanskje allerede begynt med sommerjobben. I år igjen ville jeg nok jobbet som resepsjonist ved Guldbergaunet Sommerhotell og Camping, noe jeg har gjort de siste åtte somrene av mitt liv.

I år er det nok litt anderledes. På denne tiden i Afrika er det nemlig vinter. Ja, du så riktig... vinter! Jeg må innrømme at min definisjon av vinter har forandret seg vesentlig etter den siste måneden. I et land som inneholder giraffer, zebra og løver blir det altså minus-grader om natta. Hvem skulle tro?

Det har skjedd flere enn én gang at jeg ikke har hatt lyst til å stå opp av senga om morgenen fordi det er så kaldt på rommet. Rommet mitt består også av to vegger med bare vinduer, og her snakker vi ikke norgesvindu. Vinduene blafrer i vinden dersom den kommer fra riktig vinkel. Derfor har vi nordmenn gått på offensiven. Vi har innvestert i oljeovner. Vi har fått beskjed om at dette kanskje ikke er det mest økonomiske da de må stå på fullt. Jeg for min del betaler gjerne en slant til strømkassa dersom det blir for dyrt, bare så lenge jeg slipper å fryse.

Det er altså så kaldt at det er nødvendig med varmeflaske og til tider ullundertøy!




Fra huseier har vi fått utdelt en gassovn. Selv om den halter litt og bare fyrer på ett av tre element er det virkelig et kjært tilskudd til vår lille hule av stein.

Det man ikke tenker på når man sier det er kald vinter i Norge og norden er at det er godt isolert, og inne er det varmt. Her er ikke alltid det saken. Som sagt er vinduene ikke akkurat av norsk kvalitet, men husene er også bygget i mur. Mur uten glava, for å si det sånn, og disse veggene holder like godt på kulda som et hvert annet fryseelement.

Ikke det at jeg klager, altså...



På en litt hyggeligere og hjemmekoselig side, har jeg og Hildegunn begynt å bake hjemmebakt brød. Jeg har tidligere nevnt at det er hovedsaklig bare finnes to typer brød her nede, hvitt og brunt. Etter fem måneder har vi sagt oss lei av dette, og som de husfruene vi er, tok vi saken i egne hender.






Nybakt brød... uten brunost. Heller ingen Hapå i sikte.


Ellers har vi kommet igang med den nye termen og føler oss mer hjemme på CotA nå enn vi gjorde før ferien. Litt mer fryktløse. Vi har satt igang et prosjekt der lærerne på APA skal jobbe sammen med oss i våre timer, og håpet er at de etterhvert tar ansvar for disse timene slik at vi kan konsentrere oss om å transkribere diverse namibisk musikk, og kanskje få til et hefte med slik musikk før vi drar i desember. Vi tenker det også kan være lurt å tenke mot en eventuell slutt slik at APA ikke faller helt sammen den dagen NoNa prosjektet ikke er mer.
Enn så lenge har vi god støtte fra begge sider av prosjektet, og vi ser frem til å inngå et enda nærmere samarbeid med APA.


På lørdag satt jeg i jury på audition for andre gang i mitt liv. Første gang var når vi skulle velge hvem som skal reise til Norge nå i august. Denne gangen var det hvem som skulle få bli med i Sandy Rudds nyeste kreasjon for den namibiske scene; Meme Mia!, en afrikansk vri av ABBAs store hit- musikal Mamma Mia!. Jeg har da fått stillingen som sanginstruktør. Dessverre får jeg ikke til å være med på fremførelsen av verket da det skal være i april neste år. Likevel ser jeg frem til å jobbe med et arti prosjekt og bli kjent med nye mennesker.



Posteren for Meme Mia! som er et veldedighetsprosjekt som fremføres i Windhoek april 2013.

Kollegafest

I løpet av første term bestemte vi oss for at vi ville invitere kolleger på en sosial samling på ett eller annet sted, og det som fallt seg mest naturlig var hjemme hos oss i Kahn Street. Dessverre fikk ingen av kollegene, heller ikke vi, tid til å få til noe slikt i første term. Denne termen, derimot, gikk vi i møte med nytt giv, og inviterte derfor kolleger på braaï hjemme hos oss på fredag.

Før vi kunne slå oss løs og åpne de nyinnkjøpte champagne-flaskene, måtte vi jobbe. Vi hadde timer frem til lunsj - som i motsetning til i Norge finner sted klokka 13.00 - og etter det hadde vi et møte med Erina og Banana om NoNa og CotA. Dette er møtene som vi har ved jevne mellomrom hvor vi har muligheten til å snakke mer eller mindre fritt om alt det vi ser som en utfordring med oppholdet, og også bestemme hvordan vi skal fortsette med den jobben vi gjør. Møtene her nede kan vel sies å være til tider frustrerende. Jeg må innrømme at ved noen anledninger har det føltes helt poengløst å sitte i et rom å høre på pjattet til mine namibianske kolleger når jeg heller kunne gjort en annen del av jobben.
På møte på fredag derimot, fikk vi unnagjort saklista på null komma niks, og vi fikk sagt det vi hadde på tenkt på under ferien - ikke det at jobben akkurat var det vi tenkte mest på når vi fartet rundt på det sørlige kontinentet...

Etter møte var det tid for å komme seg hjem og fikse og ordne. Vi hadde bestemt oss for å holde kalaset ute, så da var det lapaen som måtte undergå en makeover.
Grillen ble satt på når de første gjestene kom, og de fleste fra APA kom. Vi var totalt 8 av 11. Ikke verst.




Tor Sivert og Morné tok seg av grillinga.







Vi andre koste oss ved bordet i lapaen. Fra venstre: Biwa, Banana, Sandy, Angie og Hildegunn.



I "ekte norsk" stil hadde vi satt opp litt underholdning på kveldens program. Etter mat var det et kulturelt innslag etterfulgt av natursti!

Det var virkelig en hyggelig kveld, og jeg tror at alle våre kolleger koste seg med en flott aften.


Det kunne jo ikke være annet enn suksess når kvelden ender med at jeg blir fridd til av en av våre namibiske kolleger...

Maiferie Del 2: Bilferie

Da vi kom hjem fra Cape Town var det fortsatt nesten tre uker igjen med ferie. Hva gjør man da? Jo, man bestiller en campingbil med to telt og tar til veien. Det var i allefall dette jeg og Tor Sivert bestemte oss for å gjøre. I og med at Hildegunn fortsatt var hjemme i Norge, og ikke skulle komme tilbake før i slutten av mai, var det nokså stille i Kahn Street.
Bilen fant vi på internett, og ruta bestemte vi oss for på veien, men målet skulle være Victoria Falls.





Dette er ruta vi endte opp med til slutt. Fra Windhoek gjennom Gobabis til den Botswanske grensa. Derifra kjørte vi nord-øst til Ghanzi og Maun før vi kjørte inn i Chobe nasjonalpark. Så kjørte vi gjennom grensa til Zambia i Kasane. Da vi kom inn til Zambia tok vi turen til Livingstone og Victoria Falls. Deretter tilbake til vårt "hjemland" Namibia, hvor vi kjørte gjennom hele Caprivi til Rundu. Fra Rundu kjørte vi gjennom Grootforntein, Otavi, Otjiwarongo, Okahandja og til slutt tilbake til Windhoek.





En elefant vi møtte midt på veien i Chobe.


Etter å ha kjørt fra Windhoek var det ikke lange biten til Botswana. Som alle veier i Namibia, var også dette strekke mer eller mindre rett fram. Men milene fløy unna, som de gjør når fartsgrensa er 120.
Da vi kom frem til grenseovergangen ble vi litt forvirra, men vi fikk snart beskjed om hvor vi skulle gå. Først måtte vi "skrive oss ut" av Namibia for så å "skrive oss inn" i Botswana. Dette gikk fort unna, og vi var snart på veien igjen.
Her nede er det nå, til forskjell fra Norge, vinter. Det er likevel rart å se høstfargene, gul og rød, pryde tretoppene. Spesielt i et land hvor "vinter" vil si 0 grader på natta, men fortsatt 20-25 grader på dagen.

Jeg kjente på det når jeg lå i telt at jeg er veldig glad for at jeg tok med meg superundertøy. Det var kaldt! Dette lover veldig dårlig for når vi skal hjem til Norge, som er i desember. En kan se langt etter 20 varmegrader noe som helst sted i Norge om vinteren.

Veien vi valgte å kjøre gjennom Botswana gikk også gjennom Chobe nasjonalpark. Her fant vi fort ut at veiene var helt forferdelige! Takk og lov for at vi hadde firhjulstrekk! Toyotaen som vi har i Windhoek hadde sunget på siste verset her!

Midt på den verste veien stod det en elefant. Her kan en snakke om to mennesker med forskjellige reaksjoner. Tor Sivert ser det største landdyret i verden og det ser ikke ut som det vil leke. Han stopper bilen, og begynner med ett å rygge. Dette for å prøve å komme seg unna.
Jeg, derimot, ser en flott elefant som er nysgjerrig. Jeg så ikke et sint dyr i det hele tatt, så jeg drar opp kameraet for å ta bilde. Grunnet denne reaksjonen ser jeg ikke grunnen til at Tor Sivert skal rygge!

Dette blir da grunnlag for Tor Siverts tro at jeg ville gå ut å klappe denne elefanten. Noe jeg slett ikke ville! ...bare snakke litt kanskje?

Etter fire timer på verdens verste vei kom vi endelig ut av Chobe og på asfaltvei igjen. Ingen av oss har vel vært så glad for å se asfalt noen gang tror jeg...




Bilde av Victoria Falls. Anbefales et besøk!

På grensa til Zambia hadde vi hatt store problemer om vi ikke møtte en "guide". Ja, det er faktisk så vanskelig å komme seg inn i Zambia at man må ha guide på grensa. Og penger. Masse penger. På grensa til Botswana var det ikke noe problem, for her skulle vi bare fylle ut ett papir og gå innom ett kontor. På grensa til Zambia derimot var det litt mer komplisert. Her skulle vi fylle ut ti papir på seks forskjellige kontor. Og ikke hadde vi med penger heller, så det endte med at guiden og en kompis satt på med oss inn til Livingstone slik at vi kunne ta ut penger. Det vi si, Tor Sivert tok ut penger. På dette tidspunktet var jeg absolutt ikke i form, og ble sittende i bilen. Jeg var faktisk så dårlig at det eneste jeg egentlig så av Livingstone var sykehuset og innsiden av et hotellrom. Okay, jeg fikk med meg solnedgangen også, men når man føler at det ville vært bedre å bli sendt avgårde som nødslagt er det vanskelig å sette pris på "the little things".


Men.... Etter en god natts søvn ble alt så mye bedre, og vi bestemte oss for å dra til Victoria Falls. Det stedet vi bodde natta før var 10 km unna denne berømte fossen, men likevel kunne vi høre romlingen av de enorme vannmengdene som slo mot steiner og fjell.

Victoria Falls er virkelig et sted som er verdt å besøke. Selv om vi måtte betale fire tusen norske kroner for å komme inn i landet var det verdt det så lenge vi fikk sett dette utrolige synet.
Det sies at dersom man får vannet fra fossen på seg er dette et godt tegn og man vil ha lykken med seg. Dersom dette er sant vil jeg være utrolig lykkelig, mest sannsynlig resten av livet. Så våt kan jeg ikke huske å ha vært. Det er som på slutten av "Fire bryllup og en gravferd" når Andie MacDowells karakter sier noe som "The rain doesn't bother me. I'm so wet I can't possibly get any wetter."
Rumlingen fra den enorme fossen som lå foran oss var altoppslukende. Vi måtte rope for å høre hva vi sa.





Vår guide i den tradisjonelle landsbyen.


Med en gang man kommer ut av Windhoek, som er en vestlig by med masse nybygging, forandrer alt seg. Man kommer ut i "det ekte afrika". Her er det ikke høye gjerder og piggtrå som man ser andre steder. Dette finner man bare i byene. På landsbygda finner man strå og jordhytter med hjemmelagde gjerder av tre som holder kyr og geiter enten inne eller ute. Det som slår meg når jeg kjører forbi slike landsbyer som det var spesielt mange av i Caprivi, er at det er mange av disse hyttene som har parabolantenner! Det ser veldig merkelig ut, spør du meg. Her er det masse jordhytter med stråtak og de er slik de har vært i flere hundre år, men likevel har de tv med flere kanaler... Her i Kahn Street har vi kanskje 20 kanaler, har de like mange? Når man ser slike ting blir man veldig nysgjerrig på hvordan det ville vært å bo slik.

I Rundu var vi innom en "Traditional Village". Dette var et veldig lite inngjerdet område med tre-fire hytter og forskjellige tradisjonelle tilbygg. Her fikk vi demonstrert forskjellige tradisjonelle feller og kommunikasjonsmåter, samt at vi fikk en oppvisning med sang og dans.

Etter en uke med bilkjøring var det godt å komme hjem. Det blir spennende å se om det blir like godt å starte på med full jobb igjen. Jeg er optimistisk.

Maiferie Del 1: Cape Town

Da er ferien omsider over, og vi er alle tre tilbake i Kahn Street. Selv om vi ikke har begynt med undervisning enda, går livet sakte men sikkert tilbake til slik det var før vi tok ferie i slutten av april. Vi har alle tre nye opplevelser å snakke om, og jeg tror vi alle mener denne ferien har gått unna veldig fort!

Mens Hildegunn var hjemme i Norge i ferien (og gjorde unna eksamener. Hurra!), var jeg og Tor Sivert ute i verden og så oss omkring. Først i ferien stod Cape Town i Sør-Afrika for tur. Dette er et land som har mye å by på, så å finne aktiviteter var ikke et problem i det minste. Vi koste oss på toppen av Table Mountain, som har fått sitt navn da en seksjon av dette fjellet er flatt. Vi tok taubanen opp og fikk se en flott utsikt over hele byen. En by som spredte seg mye lenger enn vi hadde trodd i utgangspunktet.
Vi bestemte oss etter hvet for å ta en skikkelig turist-ferie. Her snakker vi bybuss rundt i alle kriker og kroker, muséer, god mat og drikke, og ikke minst Long Street. Dette er "hovedgata" i Cape Town. Her finner du det du leter etter, om det så skulle være seg antikviteter, designerklær eller en irsk pub for å slukke tørsten etter en dag i den sørlige sola.





Utsikten fra kabelbanen opp til Cape Town var vi veldig heldig med, spesielt med tanke på at vi fikk beskjed om at vi ikke kom til å se et fnugg der oppe. De løy. Vi så masse og selv om det var litt sur vind var det virkelig verdt turen.






Vi var også innom Cape Castle, og er borgen som ligger midt inne i byen nede ved havna. Her fikk vi være med på en oppvisning av soldater som masjerte (jeg må innrømme at Egge Skolekorps kunne glatt gjort det bedre...).
Da vi betalte oss inn fikk vi høre at vi var tidsnok til salutten. Da vi så kanonen som dere ser på bilde lo vi egentlig ganske høyt. Vær ærlig, det ser virkelig ut som en lekekanon, men la meg bare si JØSSES! Den kanonen ga virkelig fra seg et smell! Jeg prøvde å ta bilde av den når det smalt, men fikk bare med meg skoene til soldaten...







Vi leide bil i to dager og fikk med oss både Kapp det gode håp og vindistriktet.








I og med at vi var i skikkelig turistmodus kunne vi jo ikke gå glipp av Robben Island, som var hvor Nelson Mandela satt fengslet. Vi fikk omvisning av en av de tidligere fangene som fortalte om hvordan livet hadde vært for de som satt inne.

Etter denne regnvåte turen som vi hadde til Robben Island dro vi på en flott restaurant for å spise litt god mat, og drikke litt godt øl. Tor Sivert fant her en av sine favoritter, Kwak, som han faktisk måtte gi sin venstre sko for å få. Jeg tuller ikke! Tydeligvis var disse glassene så dyre og vanskelige å få tak i at de tok kundens venstre sko som pant slik at de var sikre på at de fikk glasset tilbake... "Afrika, veintle..."









På turen til Kapp det gode håp kjørte vi innom et sted som heter Boulders Rock. Det var det masse pingviner! Jeg elsker pingviner! Dette er da en koloni med afrikanske pingviner, og de var kjempesøte!




Etter hvert som vi ble litt tryggere på byen, bestemte vi oss for å søke litt utenfor det vi kanskje ville sett på som en "ordinær" ferie. Vi bestemte oss for å dykke med haier, og vi kunne jo ikke gi oss med dette, så det ble også fallskjermhopping! Jeg er utrolig redd for høyder, så dette gruet jeg meg skikkelig til. Tor Sivert, derimot, hadde ingen problemer med å hoppe ut av et fullt fungerende fly med bare hyssing som holder deg fast til en kopphandduk som er det eneste mellom deg og den sikre død. Neida, dette så han frem til. Det han derimot var skeptisk til var det å hoppe ned i vannet med hvithaien. Jaja, jeg kan se at dette kanskje ikke er det mest logiske å ta seg til da taxisjåføren fra flyplassen nevnte at uka før hadde en surfer blitt spist, men, kom an... Fallskjermhopping eller hai...? Før ville jeg garantert valgt haien...

Først ut stod fallskjermhopping. Det var dette jeg gruet meg til mest. Vi ble plukket opp på hotellet av en taxi som skulle være med oss hele veien ut til dit vi skulle hoppe, og han skulle vente slik at han også kunne kjøre oss tilbake. Dette var en litt eldre herremann som tydelig hadde vært sjåfør for gale, gale (!) turister som var lei av å gå i shoppinggata i Cape Town. Han hadde masse historier å fortelle om folk som hadde hoppet i fallskjerm før. Det som var betryggende for meg var at alle han hadde kjørt absolutt ville gjøre det igjen. Jeg mener, om folk har prøvd dette og vil utsette seg for det igjen, kan det vel ikke være så ille?

Vi kom til basen, og her var det ikke mye om og men, her var det på med seler og annet ymse utstyr. Før jeg visste ordet av det satt vi flyet som tok av fra bakken. Her snakker vi lite mikrofly som absolutt ikke virket som det tryggeste fartøyet jeg har vært i, men tanken på å hoppe ut virket fortsatt ikke som en god idé. Etter omtrendt 20 min, var det Tor Sivert sin tur til å hoppe. Vi ble alle festet til våre instruktører, og døren åpnet seg. Tor Sivert med sin meget lange og sjeggete ryggsekk satt seg på kanten, og vips! der forsvant de begge i løpet av et brøkdels sekund...! Herlighet!! Hva var det jeg tenkte på?! Dette kunne jo ikke være trygt!

Så, akk og ve, var det min tur. Heldigvis (?) ga ikke min instruktør meg tid til å tenke på hva jeg skulle gjøre. Jeg satte meg på kanten og kjente på følelsen av at jeg nesten ikke hadde kontakt med flyet i det hele tatt. Jeg kunne ikke angre nå om jeg ville. Ikke sjans i havet for at jeg kunne dra meg inn igjen til noenlunde trygghet. Midt i denne tanken kjenner jeg Rob, som var min instruktør, dytte seg ut av flyet med meg foran seg. Du vet den følelsen når du kjører bil litt for fort over en hump og det kiler i magen? Den følelsen kan bare gå å legge seg!!

Kilingen i magen ga seg aldri, men havnet fort i bakgrunnen da jeg fikk se verden som kom susende mot meg. Høydeskrekken slo egentlig aldri inn på dette tidspunktet. Det var rett og slett for høyt. Det var som verdens største og mest detaljerte kart. På dette tidspunktet hadde jo den beste kommentaren vært "I can see my house from here", men det som kom ut fra min munn var mest bannord. Jeg beklager herved til min instruktør Rob, som måtte høre på meg banne som en nordnorsk sjømann. Ikke bare det, jeg fant ut at jeg kan banne på tre språk! Norsk, engelsk OG tysk! Jeg trodde jeg hadde glemt alt av tysken, men her snakker vi "an, auf, hinter, in, neben, unter, vor und zwischen" av banneord... Ikke mitt stolteste øyeblikk.

Likevel var dette noe av det beste jeg har opplevd. Følelsen av å bare falle. Å være helt fri... Fantastisk.

Det at fallskjermen utløste seg som den skulle var heller ikke en nedtur...

Jeg gjør det gjerne igjen. Faktisk tenker vi å gjøre det igjen i Swakopmund når vi får penger og tid. Anbefales.


Så stod haidykking for tur. Vi ble hentet ved hotellet også denne gangen. Vi kjørte hele veien til Gaansbai hvor på kysten det er to øyer. Mellom disse øyene er det en strøm og denne er blitt kalt "Shark Alley". Her skulle vi hoppe ned i vannet med bare et lite bur mellom oss skrøpelige mennesker og haier på tre-fire meter!
Dette var det Tor Sivert absolutt IKKE hadde sett frem til.
Før vi dro ut med båten ble vi briefet litt om sikkerhet og statistikker på folk som er blitt drept og spist av hai. Faktisk ikke så ille som en skulle tro.

Etter en liten lunsj, var det på tide å komme seg ut på båten. Dette gikk veldig greit, og det var en ganske stor båt vi skulle benytte. Kanskje ikke så rart at vi ikke dro med robåt med tanke på at vi var 35 personer som skulle dykke.

Etter 15-20 min var vi fremme og satte anker. Etter å ha fått på oss våtdraktene ble vi delt opp i grupper som skulle ned i buret samtidig. Jeg skulle i gruppe 2. Jeg fikk utdelt en dykkemaske og skulle være den første som hoppet ned i dette lille stålburet. Strømmen var veldig sterk så det var om å holde seg fast med nebb og klør. Jeg har aldri egentlig vært en hav person, jeg er mer rolig-fisketur-på-innsjø-jente. Så jeg må innrømme at stømmene tok meg litt på senga.

Vi var sju stykker som skulle ned i dette mat-utstillings-buret som lå og duppet foran øynene på haiene som svømte rundt oss. De som ansvarlige for turen hadde lagt ut "dummies" eller trefigurer av pingviner og sel, og fiskehodet på en gigantisk krok. Dette skulle føre haiene så nære buret at vi fikk se dem. Her snakker vi, altså! Gigantiske fisker med tenner som enkelt kan ta en liten jafs av deg, og du vil ikke merke det før han har rømt åstedet. Vi fikk da sett hai! En av haiene kom faktisk så nærme buret at jeg kunne lett har tatt på den. Dette hadde vi jo fått streng beskjed om å ikke gjøre, og med et blikk på tennene fikk jeg omsider svelget unna denne lysten.

Jeg kan ikke si at jeg var redd. Joda, jeg hadde en heftig dose med respekt for disse dyrene, noe jeg fortsatt har, men ikke redsel.
En av de største følelsene jeg hadde der nede i buret var irritasjon. Den maska jeg hadde fått utdelt lakk som ei sil, så jeg drakk nok sjøvann til å jevne ut global oppvarming, det er jeg sikker på!

Da jeg kom opp, var det en kar som stakk et kamera i trynet på meg, og spurte hvordan det var. "Nice!"


På båten tilbake var det en stor mengde av de 35 som var blitt sjøsyke, til Tor Siverts store begeistring. Alle kan jo ikke ha vært i sjøforsvaret heller!



På de ti dagene vi var i Cape Town fikk vi virkelig med oss masse, og det frister virkelig til gjentakelse. Utrolig nok, frister fallskjermhopping nesten mest!

Siden sist 4.1

Okay, ett innlegg til.

Her kommer det noen bilder fra familieturen til Etosha.





Her fikk vi se struts...


Springbukk...



Gnu...



Giraff...





... og en stykk veldig uredd og nærgående elefant!

Siden sist 4

Ja, dette er det siste innlegget denne gangen. Lover!

Endelig har vi kommet frem til den delen hvor resten av familien kom ned og alle fem la ut på tur. Vi hadde leid en svær buss, så det var godt med plass, til og med når alle hadde med masse kofferter.

Etter et par dager i Windhoek, dro vi til Swakopmund, så til Etosha, for så å returnere til Windhoek.

I og med at jeg ble syk i Swakopmund har jeg dessverre ikke bilder derfra.




Velkomstmiddag for hele familien på Thule som er en av de flotteste hotellene i Windheok. Her spiste vi meget godt med utsikt over hele byen.





Dag Erik holdt et seminar for alle studentene på APA. De virket interresserte, men det som virkelig fikk dem til å sperre øynene opp var at han faktisk fikk til å spille reggae OG samba. Det var nok det som skulle til for å få respekt der i gården, du.




Quad-bike tur måtte jo med på reiseplanen.





Ett skilt som kanskje er litt overflødig, da det er satt ved veien i en ørken?





Denne båten lå på veien fra Swakopmund til Henties Bay. Det virket ikke som det var så lenge siden den hadde gått på grunn, men den var likevel ganske uhyggelig, spesielt med tanke på været som var utrolig grått.
Det vi ikke fikk bilde av her er da at vi hadde kjørt ut på stranda og bilen (les bussen) satte seg fast i sanda. Ikke spesielt hyggelig, men vi kom oss da opp til slutt.

Siden sist 3.1

Sammen med foreldrene mine fikk jeg også oppleve min første safari. Vi kjørte ganske langt, ca. halveis til Botswana mot øst. Endelig noen ekte afrikanske dyr!




Gnu...


Oryx...




Steinbukk...



Elefant...





... og inntrønder i solnedgang.

Flott tur!