Vinter i Afrika

Vi har nettopp gått inn i juni måned. Hadde jeg vært hjemme hadde jeg nok enten sittet med eksamen eller kanskje allerede begynt med sommerjobben. I år igjen ville jeg nok jobbet som resepsjonist ved Guldbergaunet Sommerhotell og Camping, noe jeg har gjort de siste åtte somrene av mitt liv.

I år er det nok litt anderledes. På denne tiden i Afrika er det nemlig vinter. Ja, du så riktig... vinter! Jeg må innrømme at min definisjon av vinter har forandret seg vesentlig etter den siste måneden. I et land som inneholder giraffer, zebra og løver blir det altså minus-grader om natta. Hvem skulle tro?

Det har skjedd flere enn én gang at jeg ikke har hatt lyst til å stå opp av senga om morgenen fordi det er så kaldt på rommet. Rommet mitt består også av to vegger med bare vinduer, og her snakker vi ikke norgesvindu. Vinduene blafrer i vinden dersom den kommer fra riktig vinkel. Derfor har vi nordmenn gått på offensiven. Vi har innvestert i oljeovner. Vi har fått beskjed om at dette kanskje ikke er det mest økonomiske da de må stå på fullt. Jeg for min del betaler gjerne en slant til strømkassa dersom det blir for dyrt, bare så lenge jeg slipper å fryse.

Det er altså så kaldt at det er nødvendig med varmeflaske og til tider ullundertøy!




Fra huseier har vi fått utdelt en gassovn. Selv om den halter litt og bare fyrer på ett av tre element er det virkelig et kjært tilskudd til vår lille hule av stein.

Det man ikke tenker på når man sier det er kald vinter i Norge og norden er at det er godt isolert, og inne er det varmt. Her er ikke alltid det saken. Som sagt er vinduene ikke akkurat av norsk kvalitet, men husene er også bygget i mur. Mur uten glava, for å si det sånn, og disse veggene holder like godt på kulda som et hvert annet fryseelement.

Ikke det at jeg klager, altså...



På en litt hyggeligere og hjemmekoselig side, har jeg og Hildegunn begynt å bake hjemmebakt brød. Jeg har tidligere nevnt at det er hovedsaklig bare finnes to typer brød her nede, hvitt og brunt. Etter fem måneder har vi sagt oss lei av dette, og som de husfruene vi er, tok vi saken i egne hender.






Nybakt brød... uten brunost. Heller ingen Hapå i sikte.


Ellers har vi kommet igang med den nye termen og føler oss mer hjemme på CotA nå enn vi gjorde før ferien. Litt mer fryktløse. Vi har satt igang et prosjekt der lærerne på APA skal jobbe sammen med oss i våre timer, og håpet er at de etterhvert tar ansvar for disse timene slik at vi kan konsentrere oss om å transkribere diverse namibisk musikk, og kanskje få til et hefte med slik musikk før vi drar i desember. Vi tenker det også kan være lurt å tenke mot en eventuell slutt slik at APA ikke faller helt sammen den dagen NoNa prosjektet ikke er mer.
Enn så lenge har vi god støtte fra begge sider av prosjektet, og vi ser frem til å inngå et enda nærmere samarbeid med APA.


På lørdag satt jeg i jury på audition for andre gang i mitt liv. Første gang var når vi skulle velge hvem som skal reise til Norge nå i august. Denne gangen var det hvem som skulle få bli med i Sandy Rudds nyeste kreasjon for den namibiske scene; Meme Mia!, en afrikansk vri av ABBAs store hit- musikal Mamma Mia!. Jeg har da fått stillingen som sanginstruktør. Dessverre får jeg ikke til å være med på fremførelsen av verket da det skal være i april neste år. Likevel ser jeg frem til å jobbe med et arti prosjekt og bli kjent med nye mennesker.



Posteren for Meme Mia! som er et veldedighetsprosjekt som fremføres i Windhoek april 2013.

Kollegafest

I løpet av første term bestemte vi oss for at vi ville invitere kolleger på en sosial samling på ett eller annet sted, og det som fallt seg mest naturlig var hjemme hos oss i Kahn Street. Dessverre fikk ingen av kollegene, heller ikke vi, tid til å få til noe slikt i første term. Denne termen, derimot, gikk vi i møte med nytt giv, og inviterte derfor kolleger på braaï hjemme hos oss på fredag.

Før vi kunne slå oss løs og åpne de nyinnkjøpte champagne-flaskene, måtte vi jobbe. Vi hadde timer frem til lunsj - som i motsetning til i Norge finner sted klokka 13.00 - og etter det hadde vi et møte med Erina og Banana om NoNa og CotA. Dette er møtene som vi har ved jevne mellomrom hvor vi har muligheten til å snakke mer eller mindre fritt om alt det vi ser som en utfordring med oppholdet, og også bestemme hvordan vi skal fortsette med den jobben vi gjør. Møtene her nede kan vel sies å være til tider frustrerende. Jeg må innrømme at ved noen anledninger har det føltes helt poengløst å sitte i et rom å høre på pjattet til mine namibianske kolleger når jeg heller kunne gjort en annen del av jobben.
På møte på fredag derimot, fikk vi unnagjort saklista på null komma niks, og vi fikk sagt det vi hadde på tenkt på under ferien - ikke det at jobben akkurat var det vi tenkte mest på når vi fartet rundt på det sørlige kontinentet...

Etter møte var det tid for å komme seg hjem og fikse og ordne. Vi hadde bestemt oss for å holde kalaset ute, så da var det lapaen som måtte undergå en makeover.
Grillen ble satt på når de første gjestene kom, og de fleste fra APA kom. Vi var totalt 8 av 11. Ikke verst.




Tor Sivert og Morné tok seg av grillinga.







Vi andre koste oss ved bordet i lapaen. Fra venstre: Biwa, Banana, Sandy, Angie og Hildegunn.



I "ekte norsk" stil hadde vi satt opp litt underholdning på kveldens program. Etter mat var det et kulturelt innslag etterfulgt av natursti!

Det var virkelig en hyggelig kveld, og jeg tror at alle våre kolleger koste seg med en flott aften.


Det kunne jo ikke være annet enn suksess når kvelden ender med at jeg blir fridd til av en av våre namibiske kolleger...