Uansett hvilken type fotograf jeg faller inn under, er jeg ganske stolt av disse bildene. Dette er da hvordan været kan se ut i Namibia.
(Tror kanskje jeg må rettet opp siktet på kameraet. Blir dette to eller tre knepp til venstre?)
søndag 19. februar 2012
Lyn og torden del 2
Som hobbyfotograf... nei, jeg kan vel ikke kalle meg det en gang. Jeg er mer en 17.-mai fotograf. En slik som tar frem kameraet en eller to ganger i året, og tar veldig fine bilder av himmelen, skoene til skolekorpset som masjerer forbi og toppen av hodene til folk kan være enten bare det man ser av personen(e) på fotografiet, eller så er det den delen som mangler.
Uansett hvilken type fotograf jeg faller inn under, er jeg ganske stolt av disse bildene. Dette er da hvordan været kan se ut i Namibia.
(Tror kanskje jeg må rettet opp siktet på kameraet. Blir dette to eller tre knepp til venstre?)
Uansett hvilken type fotograf jeg faller inn under, er jeg ganske stolt av disse bildene. Dette er da hvordan været kan se ut i Namibia.
(Tror kanskje jeg må rettet opp siktet på kameraet. Blir dette to eller tre knepp til venstre?)
torsdag 16. februar 2012
Lyn og torden
Akkurat i skrivende øyeblikk tordner det noe fryktelig over hustakene i nabolaget her. Lyden kan minne om spregningene vegvesenet gjorde i hytt og gevær da de bygget ny E6 på Steinkjer. Det overdøver alt, selv om det bare varer noen få sekunder.
Dersom jeg åner gardinen på rommet mitt virker alt som normalt, bortsett fra at himmelen ikke er blå, den er hvit. Ikke er det regn eller vind. PLutselig kommer et lysglimt som får den hvite himmelen til å blekne. Nesten som om noen tar et bilde, som om noen utløser blitzen på et kamera i et litt for mørkt rom. Lyset blir liggende på netthinnen lenge.
Lufta har forandret seg. Det lukter nesten vått, selv om ikke en eneste dråpe har funnet veien ned fra den hvite himmelen enda. Lukter som en blanding av jord og nyklippet gress.
Så kommer lyden. En lyd så sterk at man kjenner den i kroppen. I refleks prøver jeg å se hvor lyden kommmer fra, men ser ingenting. Jeg kan kjenne at lyden tar skikkelig tak i det indre øret mitt og røsker tak. Det gjør ikke vondt, det er bare uvant.
Dette er ikke lyn og torden som jeg kjenner igjen.
Sakte men sikkert tar himmelen med seg lyset og lydene med lenger bort fra hvor jeg sitter. Kanskje blir det ikke så lenge til neste gang
Første uke med undervisning
Denne uka har vi heldigvis startet med undervisning. Jeg har hatt følelsen av fri lenge nok, selv om helt fri, det har vi jo ikke hatt. Likevel, det er godt å komme inn i rutiner igjen. Hildegunn begynte med undervisning på Môreson og Dagbreek forrige uke, men denne uka var det min og Tor Sivert sin tur.
På mandag gikk undervisningen bort da dagen skulle bestå bare av et møte og en mulighet for oss å bli kjent med elevene. Igjen så måtte vi forklare hva vi het, skulle undervise i osv. Slike forklaringer begynner være rutine. Vi tenker nok ikke like mye over det vi sier nå som vi gjorde da vi først kom hit. Vi har jo tross alt vært her i over én måned!
Jeg skulle begynne med undervisning allerede på tirsdag. Jeg kan ikke lyve å si at jeg ikke var nervøs, for jeg stod utenfor klasserommet med hjerte i halsen. Den timen jeg skulle begynne med var hørelære for andre år. Enkelt er det ikke å planlegge undervisning når en egentlig ikke har noen slags forståelse av nivået studentene er på. Heldigvis fikk jeg råd av mine med-vikinger om at den første uka kanskje kunne bli brukt til å kartlegge og å bli kjent med studentene og systemet slik det fungerer på CotA. Med dette rådet i baktankene introduserte jeg meg selv, og prøvde elevene litt ved hjelp av pianoet. Jeg hadde fryktet at studentene allerede var bedre enn meg, og jeg ikke ville ha noe å bidra med. Heldigvis var det ikke sånn, nivået var ganske middels, noe som gir meg muligheten til å overføre noe av den kunnskapen som jeg har til dem.
Etter hørelære var det kor. Dette er et nytt fag som de begynte med i fjor. Jeg har undervist kor flere ganger før, men merkelig nok, hjalp ikke dette på den klumpen av nervøsitet som fortsatt klamret seg fast i halsen og ikke ville gi slipp.
Kor er et fag som vi alle tre årene skal ha sammen to ganger i uka. Tirsdag og onsdag.
Det første jeg blir møtt med når jeg åpner rommet til konsert salen hvor vi skal ha undervisning, er et gufs av kald vind. Rommet er mørkt, kjørlig og kaldt, og det ikke bare med tanke på temperaturen. Forhåpentligvis vil ikke dette være et tegn på hvordan mitt år på CotA kommer til å være.
Første time med kor gikk fort, som det ofte gjør. Timen var ganske begivenhetsløs, noe som for min del var ganske greit, egentlig.
På onsdag begynte jeg undervisning med tredje år og "arts education". Dette er et nyoppstartet fag som skal ta for seg de praktiske sidene ved pedagogikk, både musikk, dans og drama. Det betyr da at dette er et fag jeg skal undervise i hver tredje uke. Jeg har iallefall tid til planlegging.
Timen gikk veldig fort, og studentene virket fornøyde med den introduksjonen som jeg ga dem om hva dette faget ville inneholde. Jeg var også veldig fornøyd da jeg fikk elevene i snakk, og vi brukte mesteparten av timen på å diskutere hva en god lærer er.
Etter AE var det på tide med kor igjen. Etter gårdagen var jeg vesentlig mindre nervøs for å ta fatt på oppgaven som lå foran meg den neste klokketimen. Jeg følte jeg hadde planlagt greit nok, og hadde flere ekstraplaner dersom noe skulle falle i grus.
Timen begynte uten spesielle unntak. Vi gjorde oppvarming av både kropp og stemme, og repeterte sangene fra dagen før. Det var ikke før jeg dro fram den nye sangen jeg ville lære dem at kultursjokket kom...
Jeg fikk lært dem melodien på den nye sangen "Oh, Freedom", men etter dette måtte jeg legge bort alle planenen jeg hadde for undervisningstimen. De tok den lille melodisnutten jeg hadde lært dem, og spontant omgjorde den til ostinat (en liten melodi som gjentas flere ganger), gjorde den flerstemt (!) og omgjorde hele låta til noe som ikke stod på papiret i det hele tatt! Som gammel korpsmusiker ble jeg jo forferdet, men la meg bare si at den delen av meg var forferdelig liten akkurat da. Resten av meg kunne ikke annet enn å sette seg tilbake og nyte musikken som i fri flyt fikk spre seg som en tornado blant studentene foran meg. Resultatet av denne frigjørelsen førte til dans, "call and response" sang og improvisasjon. Aldri i livet om jeg hadde forventet dette tidlig på en onsdags morgen!
Og aldri har jeg følt meg mer som Whoopi Goldberg i "Sister Act". Hadde jeg hatt med meg nonnekostyme nedover ville jeg med glede tatt det på. Helt som denne filmen var det riktignok ikke, da studentene kunne klart seg helt fint i kortimene uten meg. Nå må jeg jo forandre en del av planene mine for korfaget dette året, men det gjør jeg med glede!
Whoopi Goldberg underviser amerikanske ungdommer i musikk i filmen "Sister Act 2". Veldig flott film. Anbefales.
På mandag gikk undervisningen bort da dagen skulle bestå bare av et møte og en mulighet for oss å bli kjent med elevene. Igjen så måtte vi forklare hva vi het, skulle undervise i osv. Slike forklaringer begynner være rutine. Vi tenker nok ikke like mye over det vi sier nå som vi gjorde da vi først kom hit. Vi har jo tross alt vært her i over én måned!
Jeg skulle begynne med undervisning allerede på tirsdag. Jeg kan ikke lyve å si at jeg ikke var nervøs, for jeg stod utenfor klasserommet med hjerte i halsen. Den timen jeg skulle begynne med var hørelære for andre år. Enkelt er det ikke å planlegge undervisning når en egentlig ikke har noen slags forståelse av nivået studentene er på. Heldigvis fikk jeg råd av mine med-vikinger om at den første uka kanskje kunne bli brukt til å kartlegge og å bli kjent med studentene og systemet slik det fungerer på CotA. Med dette rådet i baktankene introduserte jeg meg selv, og prøvde elevene litt ved hjelp av pianoet. Jeg hadde fryktet at studentene allerede var bedre enn meg, og jeg ikke ville ha noe å bidra med. Heldigvis var det ikke sånn, nivået var ganske middels, noe som gir meg muligheten til å overføre noe av den kunnskapen som jeg har til dem.
Etter hørelære var det kor. Dette er et nytt fag som de begynte med i fjor. Jeg har undervist kor flere ganger før, men merkelig nok, hjalp ikke dette på den klumpen av nervøsitet som fortsatt klamret seg fast i halsen og ikke ville gi slipp.
Kor er et fag som vi alle tre årene skal ha sammen to ganger i uka. Tirsdag og onsdag.
Det første jeg blir møtt med når jeg åpner rommet til konsert salen hvor vi skal ha undervisning, er et gufs av kald vind. Rommet er mørkt, kjørlig og kaldt, og det ikke bare med tanke på temperaturen. Forhåpentligvis vil ikke dette være et tegn på hvordan mitt år på CotA kommer til å være.
Første time med kor gikk fort, som det ofte gjør. Timen var ganske begivenhetsløs, noe som for min del var ganske greit, egentlig.
På onsdag begynte jeg undervisning med tredje år og "arts education". Dette er et nyoppstartet fag som skal ta for seg de praktiske sidene ved pedagogikk, både musikk, dans og drama. Det betyr da at dette er et fag jeg skal undervise i hver tredje uke. Jeg har iallefall tid til planlegging.
Timen gikk veldig fort, og studentene virket fornøyde med den introduksjonen som jeg ga dem om hva dette faget ville inneholde. Jeg var også veldig fornøyd da jeg fikk elevene i snakk, og vi brukte mesteparten av timen på å diskutere hva en god lærer er.
Etter AE var det på tide med kor igjen. Etter gårdagen var jeg vesentlig mindre nervøs for å ta fatt på oppgaven som lå foran meg den neste klokketimen. Jeg følte jeg hadde planlagt greit nok, og hadde flere ekstraplaner dersom noe skulle falle i grus.
Timen begynte uten spesielle unntak. Vi gjorde oppvarming av både kropp og stemme, og repeterte sangene fra dagen før. Det var ikke før jeg dro fram den nye sangen jeg ville lære dem at kultursjokket kom...
Jeg fikk lært dem melodien på den nye sangen "Oh, Freedom", men etter dette måtte jeg legge bort alle planenen jeg hadde for undervisningstimen. De tok den lille melodisnutten jeg hadde lært dem, og spontant omgjorde den til ostinat (en liten melodi som gjentas flere ganger), gjorde den flerstemt (!) og omgjorde hele låta til noe som ikke stod på papiret i det hele tatt! Som gammel korpsmusiker ble jeg jo forferdet, men la meg bare si at den delen av meg var forferdelig liten akkurat da. Resten av meg kunne ikke annet enn å sette seg tilbake og nyte musikken som i fri flyt fikk spre seg som en tornado blant studentene foran meg. Resultatet av denne frigjørelsen førte til dans, "call and response" sang og improvisasjon. Aldri i livet om jeg hadde forventet dette tidlig på en onsdags morgen!
Og aldri har jeg følt meg mer som Whoopi Goldberg i "Sister Act". Hadde jeg hatt med meg nonnekostyme nedover ville jeg med glede tatt det på. Helt som denne filmen var det riktignok ikke, da studentene kunne klart seg helt fint i kortimene uten meg. Nå må jeg jo forandre en del av planene mine for korfaget dette året, men det gjør jeg med glede!
Whoopi Goldberg underviser amerikanske ungdommer i musikk i filmen "Sister Act 2". Veldig flott film. Anbefales.
onsdag 15. februar 2012
Bursdagsfeiring
Forrige fredag hadde min fantastiske samboer, Hildegunn, bursdag. Da dette var den første anledning av dette kaliber her nede, måtte vi jo feire med måte. Alle tre stæsjet seg opp med kjoler og stort hår. Selv om Tor Sivert takket nei til kjolen, kunne en skimte litt ekstra volum i håret på denne nordmannen også.
I gave fra Tor Sivert og meg fikk Hildegunn en treretters middag på en restaurant hun selv fikk velge. Rett nedenfor der vi bor er vi så heldig å ha en flott portugisisk restaurant som bursdagsbarnet valgte for kvelden. Her spiste vi god treretters middag med, vin, biff, kaffe, cognac og selvfølgelig kake! Må vel innrømme at vi litt i forkant hadde prøvd oss frem med litt forskjellige alternativer for bursdagskake. På denne kvelden falt valget på sjokolademoussekake. Angrer egentlig ikke på det valget...
Bursdagskake må man jo ha!
Det var en meget trivelig kveld, så smilet må frem for fotografen.
Hildegunn og Tor Sivert på Kubata.
Etter en flott middag på Kubata, gikk turen videre lenger ned i gata til Joe's. Her var det yrende liv. Hit kommer det både lokale og turister. Det er litt av en "melting pot". Her kom vi i prat med flere lokale, bl.a. sivilingeniører, DJ's og folk som jobber med plast. Litt av alt med andre ord.
Winhoek lager. En lys lokaløl. Faktisk ganske god.
I gave fra Tor Sivert og meg fikk Hildegunn en treretters middag på en restaurant hun selv fikk velge. Rett nedenfor der vi bor er vi så heldig å ha en flott portugisisk restaurant som bursdagsbarnet valgte for kvelden. Her spiste vi god treretters middag med, vin, biff, kaffe, cognac og selvfølgelig kake! Må vel innrømme at vi litt i forkant hadde prøvd oss frem med litt forskjellige alternativer for bursdagskake. På denne kvelden falt valget på sjokolademoussekake. Angrer egentlig ikke på det valget...
Bursdagskake må man jo ha!
Det var en meget trivelig kveld, så smilet må frem for fotografen.
Hildegunn og Tor Sivert på Kubata.
Etter en flott middag på Kubata, gikk turen videre lenger ned i gata til Joe's. Her var det yrende liv. Hit kommer det både lokale og turister. Det er litt av en "melting pot". Her kom vi i prat med flere lokale, bl.a. sivilingeniører, DJ's og folk som jobber med plast. Litt av alt med andre ord.
Winhoek lager. En lys lokaløl. Faktisk ganske god.
torsdag 9. februar 2012
En shopaholiker i Windhoek
Først vil jeg bare annonsere at alle de seks "aspirantene" som har vært på opptak denne uka, nå offisielt er CotA studenter. Alle kom inn. Hurra! De hadde en flott fremvisning tidlig i dag med trommer, kor, dans og drama. De var veldig flinke. Jeg tror vi kommer til å trives godt sammen.
Noen av dere som sitter hjemme i det kalde nord, lurer vel på hvordan det er med oss som sitter her nede i tredve varmegrader under palmetrærne mens svetten perler seg frem over våre bryn. Før jeg dro nedover hit var jeg spesielt interessert i hva jeg måtte ta med. Har de solkrem? Hva med gnagsårplaster? Eller sko?
Jeg må da innrømme at jeg har en svakhet for kjoler. Mønstrete kjoler, helst med blomster. Klesskapet mitt hjemme hos foreldrene mine vokste vesentlig på kjolefronten da jeg kom hjem med flyttelasset mitt til jul. Namibia har så langt ikke hjulpet denne dragningen jeg kjenner når jeg ser en flott kjole. Det jeg ikke tenkte på før jeg dro, var at det med klær er en enkel måte å vise status på. Har du fine klær, har du litt mer status enn om du ikke har...
En av de første butikkene vi fant var "Mr. Price". Dette er namibisk H&M. De har sko, vesker, smykker og alt annet et jålete jenteskrell fra Norge kunne ønske seg. Andre buttikker fant vi etter hvert, og enda er det nok flere å oppdage.
Jeg har funnet sko...
...og hårprodukter, hygieneprodukter og god sjokolade...
...og ikke minst mange kjoler!
Noen av dere som sitter hjemme i det kalde nord, lurer vel på hvordan det er med oss som sitter her nede i tredve varmegrader under palmetrærne mens svetten perler seg frem over våre bryn. Før jeg dro nedover hit var jeg spesielt interessert i hva jeg måtte ta med. Har de solkrem? Hva med gnagsårplaster? Eller sko?
Jeg må da innrømme at jeg har en svakhet for kjoler. Mønstrete kjoler, helst med blomster. Klesskapet mitt hjemme hos foreldrene mine vokste vesentlig på kjolefronten da jeg kom hjem med flyttelasset mitt til jul. Namibia har så langt ikke hjulpet denne dragningen jeg kjenner når jeg ser en flott kjole. Det jeg ikke tenkte på før jeg dro, var at det med klær er en enkel måte å vise status på. Har du fine klær, har du litt mer status enn om du ikke har...
En av de første butikkene vi fant var "Mr. Price". Dette er namibisk H&M. De har sko, vesker, smykker og alt annet et jålete jenteskrell fra Norge kunne ønske seg. Andre buttikker fant vi etter hvert, og enda er det nok flere å oppdage.
Jeg har funnet sko...
...og hårprodukter, hygieneprodukter og god sjokolade...
...og ikke minst mange kjoler!
onsdag 8. februar 2012
Regntid!
Før vi dro nedover hit, ble vi informert om at "det er regntid der nede". Så langt har vi hatt imponerende stormer som har ført med seg lyn sterkere enn blitzen på kameraet mitt og torden som gir en øresus.
I dag hjem fra arbeid er nok den første dagen vi har sett at det handler om vannmasser uvanlig innenfor Norges rike. Her er det ikke snakk om en sølepytt i veien. Nei, da! Her er det snakk om en innsjø som bare egner seg for amfibiekjøretøy. Og vår lille toyota.
Fryktløse presser vi oss gjennom vannmassene som de vikingene vi er.
I dag hadde jeg også min andre time med de nye studentene. De er så utrolig søte! Begynner allerede å huske navnene deres, noe som er stort for meg. I morgen er den siste bestemmelsen om alle kommer videre eller ikke. Da det nå bare er seks av dem, håper jeg på at alle kommer med. Tror de ville gjort seg bra som klasse, spesielt dersom det inntrykket jeg har er noe å gå etter.
I morgen skal vi fremføre vår lille låt til resten av kollegiet på APA. Studentene er veldig spente, og jeg er spent på deres vegne.
I dag hjem fra arbeid er nok den første dagen vi har sett at det handler om vannmasser uvanlig innenfor Norges rike. Her er det ikke snakk om en sølepytt i veien. Nei, da! Her er det snakk om en innsjø som bare egner seg for amfibiekjøretøy. Og vår lille toyota.
Fryktløse presser vi oss gjennom vannmassene som de vikingene vi er.
I dag hadde jeg også min andre time med de nye studentene. De er så utrolig søte! Begynner allerede å huske navnene deres, noe som er stort for meg. I morgen er den siste bestemmelsen om alle kommer videre eller ikke. Da det nå bare er seks av dem, håper jeg på at alle kommer med. Tror de ville gjort seg bra som klasse, spesielt dersom det inntrykket jeg har er noe å gå etter.
I morgen skal vi fremføre vår lille låt til resten av kollegiet på APA. Studentene er veldig spente, og jeg er spent på deres vegne.
tirsdag 7. februar 2012
Bilkjøring
Vi har alle hatt vår tid bak rattet, jeg sist nå i kveld da jeg var å hentet de to andre på trening (grunnen til at jeg ikke var med var at jeg hadde planlagt å kjøpe meg ny treningsbukse, men tok ikke med i beregningen at butikken kunne være stengt. Noe den da var...). Ikke nok med at jeg kjørte alene, men det var mørkt OG det regnet. OG jeg er i et land med elefanter som spaserer vilt rundt. Det er en kjent sak at disse har vært årsak til mange bilulykker. Det at jeg kjørte rundt i en "storby" og at elefantene er rundt 400km borte, har ingenting å si! Jeg er så modig at jeg kunne vært en superhelt...! Det er vi alle sammen. Synes jeg.
Tor Sivert var den første som kjørte. Dette var den 14. januar. På vår første kjøretur fikk vi med Chaulken, den yngste sønnen i huset.
Som en god nr. to var det min tur bak rattet. Dette var den 20. januar.
Sist ut, og den som var minst vant med å kjøre bil, var Hildegunn på turen tilbake fra Swakopmund den 22. januar.
Ja, vi har faktisk bildebevis på at vi kjører på feil side av veien her!
Tor Sivert var den første som kjørte. Dette var den 14. januar. På vår første kjøretur fikk vi med Chaulken, den yngste sønnen i huset.
Som en god nr. to var det min tur bak rattet. Dette var den 20. januar.
Sist ut, og den som var minst vant med å kjøre bil, var Hildegunn på turen tilbake fra Swakopmund den 22. januar.
Ja, vi har faktisk bildebevis på at vi kjører på feil side av veien her!
Første skoledag
Hildegunn og jeg skulle begynne på skolen i dag. Veldig spennende hver gang dette, men kanskje litt ekstra nerver som holdt oss våkne i natt. Jeg skulle undervise første klasse i sang, og Hildegunn skulle ha sin første undervisningsdag på Dagbreek.
Burgeren som jeg kjøpte til lunsj gikk unna i en rykende fart, da restauranten så klart tok kjempelang tid. Note to self: Ikke bestill mat når du er stressa fra en restaurant som til og med i menyen beklager for at maten kommer sent...
Etter å ha kastet i meg burgeren på en sådan måte at en amerikaner på pai-spise-konkurranse ville snudd seg i avsky, gikk ferden de tjue metrene mot CotA i lett jogg. Jeg var veldig spent på om studentene ville forstå meg, og om det ville vise seg at de kulturelle forskjellene ville rett og slett være for store.
Jeg hadde valgt en enkel låt som alle kunne (trodde jeg), slik at innlæringen skulle gå greit. Amazing Grace. Det viste seg snart når timen begynte ti minutter for sent (African time som begynner å vise seg?) at ikke alle studentene kunne denne.
Etter én og en halv time er jeg stolt over å si at alle de syv "prøvespillende" studentene kunne Amazing Grace. Vi har fortsatt tid igjen i morgen til å øve, så håpet er å få dem til å synge to-stemt.
Now for something completely different:
http://www.dagbladet.no/2012/02/07/nyheter/utenriks/namibia/20127044/
"Norsk kvinne (22) angrepet av gepard i Namibia" <-- Dette er da ingen vi kjenner. Vi fikk først høre om dette da Cordy (Veldig kule dama med ansvar for sjekker og kort) spurte oss om vi hadde blitt angrepet. Det har vi altså ikke. Det eneste problemet vi har er maur som tar seg litt for lett inn i gangen vår i kjellerleiligheten. Dette har blitt en mindre problem etter vi fikk DOOM i huset (insektmiddel).
Vi leste denne saken i avisa i går, og den eneste grunnen til at dette kom i avisa, var at det var en reporter tilfeldigvis tilstede! Kvinnen fikk et skrubbsår av kloa til det ene dyret hun jobbet frivillig for å ta vare på...
Vi er i god form!
Burgeren som jeg kjøpte til lunsj gikk unna i en rykende fart, da restauranten så klart tok kjempelang tid. Note to self: Ikke bestill mat når du er stressa fra en restaurant som til og med i menyen beklager for at maten kommer sent...
Etter å ha kastet i meg burgeren på en sådan måte at en amerikaner på pai-spise-konkurranse ville snudd seg i avsky, gikk ferden de tjue metrene mot CotA i lett jogg. Jeg var veldig spent på om studentene ville forstå meg, og om det ville vise seg at de kulturelle forskjellene ville rett og slett være for store.
Jeg hadde valgt en enkel låt som alle kunne (trodde jeg), slik at innlæringen skulle gå greit. Amazing Grace. Det viste seg snart når timen begynte ti minutter for sent (African time som begynner å vise seg?) at ikke alle studentene kunne denne.
Etter én og en halv time er jeg stolt over å si at alle de syv "prøvespillende" studentene kunne Amazing Grace. Vi har fortsatt tid igjen i morgen til å øve, så håpet er å få dem til å synge to-stemt.
Now for something completely different:
http://www.dagbladet.no/2012/02/07/nyheter/utenriks/namibia/20127044/
"Norsk kvinne (22) angrepet av gepard i Namibia" <-- Dette er da ingen vi kjenner. Vi fikk først høre om dette da Cordy (Veldig kule dama med ansvar for sjekker og kort) spurte oss om vi hadde blitt angrepet. Det har vi altså ikke. Det eneste problemet vi har er maur som tar seg litt for lett inn i gangen vår i kjellerleiligheten. Dette har blitt en mindre problem etter vi fikk DOOM i huset (insektmiddel).
Vi leste denne saken i avisa i går, og den eneste grunnen til at dette kom i avisa, var at det var en reporter tilfeldigvis tilstede! Kvinnen fikk et skrubbsår av kloa til det ene dyret hun jobbet frivillig for å ta vare på...
Vi er i god form!
Nå begynner det å skje ting her...
I helga har vi hovedsaklig holdt oss hjemme da husverten vår, Sylvia, fylte 50 år. Vi ble invitert med på festen lørdag kveld. Her var det mat og drikke så langt øyet kunne se, og familiemedlemmer som dukket opp med jevne mellomrom utover kvelden til lapaen var full av festglade folk. Dagen før hadde vi fått i oppdrag å spille noen låter til ære for bursdagsbarnet, noe vi følte vi ikke kunne si nei til. Så etter tre timer med effektiv øving, hadde vi to sanger klare på vår rykende ferske repertoarliste. Autumn Leaves (standard jazz) og Kunn æ skrive (Ola Bremnes) på sang, gitar og saksofon. Ble ikke så verst heller...
Søndagen var vi invitert til Braai sammen med familien igjen. Veldig hyggelig, men litt vanskelig for oss å følge med på samtalene når disse foregår på afrikaans. Denne dagen var det også bare familie her, og i og med at vi ikke føler oss helt som en del av familien enda, trakk vi oss tilbake ganske tidlig. Selv i sydenvarme blir det for mye for oss nordmenn å bli med på familieselskap etter bare tre uker.
Tor Sivert på gitar, Hildegunn på sang og buste-trollet meg på saxophone. Øving til 50års dag i stua vår.
I går begynte inntaket av nye studenter på CotA. Dette er en spennende prosess som vi får være en del av. Vi fikk møte kandidatene for første-klassen i går, og i dag og i morgen skal jeg har kortimer med dem. Dette er for å bestemme om de kommer inn eller ikke. De er altså ikke sikret plass på APA enda. Først må de gjennom en slags introduksjonsuke hvor alle "aspirantene" må prøve seg på dans, drama, Ngoma (afrikansk tromme) og kor. Dette er hvor jeg blir kastet ut i det. Jeg fikk først høre i går at jeg skal ha én og en halv timers korøvelse i dag. Nå får vi se om kunnskapen min rekker til. Tror det kan bli gøy, men er egentlig ganske nervøs.
Søndagen var vi invitert til Braai sammen med familien igjen. Veldig hyggelig, men litt vanskelig for oss å følge med på samtalene når disse foregår på afrikaans. Denne dagen var det også bare familie her, og i og med at vi ikke føler oss helt som en del av familien enda, trakk vi oss tilbake ganske tidlig. Selv i sydenvarme blir det for mye for oss nordmenn å bli med på familieselskap etter bare tre uker.
Tor Sivert på gitar, Hildegunn på sang og buste-trollet meg på saxophone. Øving til 50års dag i stua vår.
I går begynte inntaket av nye studenter på CotA. Dette er en spennende prosess som vi får være en del av. Vi fikk møte kandidatene for første-klassen i går, og i dag og i morgen skal jeg har kortimer med dem. Dette er for å bestemme om de kommer inn eller ikke. De er altså ikke sikret plass på APA enda. Først må de gjennom en slags introduksjonsuke hvor alle "aspirantene" må prøve seg på dans, drama, Ngoma (afrikansk tromme) og kor. Dette er hvor jeg blir kastet ut i det. Jeg fikk først høre i går at jeg skal ha én og en halv timers korøvelse i dag. Nå får vi se om kunnskapen min rekker til. Tror det kan bli gøy, men er egentlig ganske nervøs.
Abonner på:
Innlegg (Atom)