Siste dag i januar

I morges hadde vi problemer med bilen... igjen. Passet ikke særlig bra i dag heller. Heldigvis var familien oppe tidlig i dag så vi kunne spørre dem om startkabler og lån av strøm fra en av deres biler. Etter litt fikling fikk vi da start, og Hildegunn slapp å bli for sen to dager på rad.
Jeg og Tor Sivert kjørte så til CotA hvor vi ble enige med Banana om å skifte ut batteriet. Nede på hjørnet ved colleget ligger et bilverksted. Vi gikk inn her (for etter å ha parkert på CotA, ville så klart ikke bilen starte) og spurte om de kunne sette inn et nytt batteri. Vi fikk et prisanslag, og etter meget lite diskusjon oss mellom bestemte vi oss for å bare gjøre det så raskt som mulig, og eventuelt ta diskusjonen med ledelsen senere.
To snille karer hjalp oss med å sette inn det nye batteriet etter at vi hadde fått hjelp av Angie (viserektoren på CotA) til å starte. Da vi hadde hørt en del om African-time, så jeg for meg at dette skulle ta evigheter, men på én-to-tre var vår lille toyota ferdig utstyrt med nytt batteri. Jeg tror faktisk at African-time bare er en myte... Vi har allefall ikke sett noe til det enda.



Her er vår lille, ikke fullt så pålitelige Toyota.












I dag hadde vi også et møte med Angie, hvor hun viste oss rundt og introduserte oss til noen av lærerne som vi kommer til å jobbe med dette året. Denne rundturen var mye grundigere enn den vi hadde forrige uke, så nå begynner vi å kjenne oss litt hjemme. Kontoret gjenstår det fortsatt å flytte inn på, men nå har vi i det minste hver vår kopp og en vannkoker. Vi ser for oss masse kaffe inne på det lille rommet vårt i fremtiden.

Kvelden denne meget varme januardagen har gått med til middagslaging og øving på trompet. Det er faktisk mulig jeg eller Hildegunn skal undervise på trompet. Det kan bli interessant. Førstnevnte har ikke spilt trompet, og den andre spilte for flere år siden. Hvorfor tar vi på oss undervisning i noe vi egnetlig ikke kan, spør du sikkert? Vi har da virkelig dratt til Afrika for å lære nye ting!

I don't like mondays...

I skrivende øyeblikk sitter jeg inne på rommet mitt i Kahn Street mens Tor Sivert lager te og Hildegunn i all hast ble kjørt av Banana til Môreson for å rekke et møte. Hvordan har det seg at jeg kan sitte stille på rommet mitt på en mandags morgen og skrive blogg? Bilen vår starter ikke!
I dag trodde vi at vi skulle kunne begynne så smått med faste rutiner, og sette oss på kontoret for å planlegge noen av de første undervisningstimene. I og med at bilen ikke knurrer lenger, men hoster og harker som en innrøkt bingo-trønder, ble ikke morgenen helt som planlagt. Litt stressa ble vi alle tre. Den eneste som tar morgenen med knusende ro, er Mitzy som får litt ekstra kos.






Mitzy tar mandagsstresset med knusende ro.














Etter gårsdagen er denne grå mandagsmorgenen en sterk kontrast. I går var vi på skikkelig søndagskjøretur (Hildegunn kjørte nesten hele turen, noe som er veldig stort! Hun har nesten ikke kjørt bil før, men tar til de Namibiske veiene som om hun ikke har gjort annet!). Vi hadde til og med med en rast. Rasten foregikk ikke i ekte norsk stil med matboks i en sky av eksos ved siden av veien, men på et av de mest, om ikke dèt mest fornemme hotellet i hele Windhoek. Heinitzburg Hotel. Dette er da et ombygd slott som ligger i høyden og ser utover den sørlige delen av byen. Her var det skikkelig fint, og det skulle vel bare mangle når én natt koster 1500 NOK. Ikke helt den standarden vi er vant med, men en lunsj innimellom kan vi vel unne oss.

Oppdatering

I dag har vi vært litt overalt, egentlig. Vi begynte med et besøk på The Royal Norwegian Consulate. Vi hadde prøvd å komme oss hit tidligere, men den ene gangen vi prøvde før var konsulatet stengt. Det har faktisk bare åpent fra 09.00 - 12.00. I dag hadde vi tid på morgenen, så vi fant ut at vi skulle ta oss en tur. På den korte kjøreturen rakk vi å se for oss et norsk kaffebord med kaffe og vaffler. Med vårt indre øye kunne vi alle også se de hygelige norske folkene som jobbet her. De måtte jo bare være hyggelige slik nordmenn er når de møtes i utlandet. Samme hvor nordmenn kommer fra, er de i utlandet og møter hverandre går praten lett om hvor fint det er å komme bort litt fra norsk kjas og mas.
Slik som vi hadde sett det for oss ble det dog ikke. Vi ble møtt av en stengt port som åpnet seg som om den ville sluke oss. Lenger inn i denne innestengte norske oasen ble vi møtt av flere hunder som var veldig glad for å se oss. Det samme kan nok ikke bli sagt om den tyske visekonsulaten som, reservert, tok i mot oss. Vi ble ført inn på et lite kontor uten noe slags kaffebord i det hele tatt, og vaflene vi hadde sett for oss var heller ikke å oppdrive. Hele affæren ble egentlig litt "klein" da samtalen slett ikke gikk glatt, men var heller preget av pinlige stillheter.
Med nesa ikke fullt så høyt i sky, dro vi hjemover før vi skulle dra på møte på CotA. Neste gang kan det nok være lurt at vi ringer først. Og vaflene må vi nok steke selv.

Senere på dagen møttes vi, Angie, Banana og Erina på rektors kontor. Her fikk vi litt mer klarhet i hvordan det er tenkt vi skal jobbe dette året. Vi fikk også planlagt et nytt møte hvor vi skal få litt mer oversikt over hva de tidligere deltakerne har bedrevet. Noe som kan være greit slik at vi ikke tar fatt på det samme.




Bakgården på College of the Arts










Etter en slik heftig start på dagen, følte vi at vi var på vei mot et liv i Namibia med rutiner. Dette (og det faktum at vi har spist på reataurant i to uker nå) førte til en ny giv. Vi ble plutselig ganske ivrige på å sette igang. Det naturlige neste steg var jo å melde seg inn i det første treningsstudioet vi fant. Nå skal vi ikke ligge på latsida! Når vi kommer hjem til jul skal vi være skikkelig pumpa og begynne med body-building. Eventuelt tar vi hele treninga med ro, og bare drar på senteret for å få litt mer energi i hverdagen.
Dette treningssenteret er da ikke for pyser. Når en melder seg inn får man en time med personlig trener som tar blodtrykk, kroppsfett og muskelmasse. Dette blir saker for en bleikfeit nordmann som kanskje overspiste littegrann i jula...



Hildegunn og Tor Sivert i sofaen på treningsstudioet.









På kvelden nå har vi vært å spist på den beste restauranten hittil; Kudu (tror jeg den het). Den ligger rett ned i bakken for oss, så her kunne vi spise så mye vi ville for så å trille hverandre hjem igjen.
Nå sitter vi med et glass vin med føttene i bassenget og hører på vakre toner som kommer ut fra mac'en til Hildegunn samt sirisser og gresshopper som spiller oss inn i natten. I lufta ligger en lukt av søte frukter blandet med klorlukta fra bassenget. Himmelen er stjerneklar, vannet i bassenget er varmt og rødvinen fra Sør-Afrika gir en unik smak av Namibisk sommer.



Kos ved bassengkanten

Helgatur til Swakopmund

Swakopmund er bygget i jugendstil.


Da det er en del renovasjon som foregår i huset fortsatt, er det godt vi har bil så vi kan fordufte en liten stund. I helga var det valgte reisemål Swakopmund. Det er en liten by ute ved kysten som er bygd i jugendstil. Dette fra da tyskerne brukte Namibia som sin lekeplass. Da vi kom til byen fant vi ut at dette fortsatt er tyskernes sandkasse. Bokstavelig talt. Byen er omringet av ørken...

Da vi kom til Swakopmund var det første som slo oss vinden. Noen vind å snakke om finner man ikke i Windhoek annet enn kanskje på boks på de største supermarkedene som virkelig har alt... Og sjølukta. Lukten og lyden av bølgene som slo mot stranda.

Vi bodde på et lite gjestehus et stykke utenfor byen som het "Vogelstrand Guesthouse". Her hadde vi bestilt tre enkeltrom, men fikk alle svære rom med plass til en gjennomsnittlig mexicansk familie. Rommet mitt var så stort at det faktisk var ekko der inne...

Fredagen gikk med til en flaske vin og god middag på "the tug", som er en gammel båt lagt på land bygget om til en restaurant. Her var det fin utsikt over havet og god mat. Anbefales dersom du er i området.

Slangepark

På lørdag var det tid for å være litt skikkelige turister. Vi var jo tross alt på ferie! Det første forslaget som kom frem var å besøke slageparken. Her var det alt fra Black Mamba til pytonslanger. Noen var kanskje litt mer koslige enn andre. Noen var ikke koslige i det hele tatt!



Hessslige sssslanger

Her var vi så heldige at vi kom til middagstid. Slangepasseren kastet levende mus inn i de små glassburene som slangene holdt til i. Noen av slangene hadde opprettholdt jaktinstinktet sitt, mens andre egentlig ikke orket å gjøre noe med denne musekoteletten som hadde invadert deres område.



Denne var også på slageparken. Alle ble enige om at dette var det beste innslaget.

Utenfor slangeparken var det en liten innhegning med tre kameleoner og to skilpadder. Disse var mye hyggeligere enn slangene.


Quad biking

Senere på dagen bestemte vi oss for å være litt mer adrenalinfylte, og satte oss i bilen og rettet snuten mot de røde sanddynene langs horisonten.
Vi hadde sett flere annonser for quad biking, og fant ut at vi skulle prøve det. Det er da altså små firhjulinger som en kjører rundt i ørkenen med. Det er bestemte ruter, så man har alltid med en guide.
Etter å ha fått på oss hjelmer og solbriller som gjorde at vi så ut som en blanding mellom en bowlingball og en husflue med litt for tungt hode, satte vi i vei ut mot ingenting.



Tre nordmenn midt ute i ørkenen. Det var finfint!


Vi kjørte opp og ned sanddyner. Det var egentlig ned som var verst. Her skulle vi da altså, tre nordmenn som ikke er vant til sand annen enn den som strøs på vinterglatte veier, sette utfor dyner som var metersvis høye på firhjulinger vi aldri hadde prøvd før!

Hildegunn hadde flere ganger prøvd å sette seg på bakbena og nekte å utføre disse "halsbrekkende stuntene", men til ingen nytte. Slik går det når man har en guide som også fungerer som overtaler, og kan være ganske flink til det...

Vi fikk beskjed at om vi holdt rattet rett, ville det ikke være noe problem. Så uten sikkerhetsnett annet enn denne hjelmen jeg nevnte satte vi utfor som om vi ikke skulle gjort annet. Og vi kom alle tre ned med alle lemmer i behold.

Nå kan vi med trygghet flytte til en stamme med "Quad-bike-nomads".



Litt skummelt når vi skulle kjøre ned sanddynene. Her var det om å holde tunga rett i munnen!

Hoi kor de' går!

På turen hjem var det på tide å gjøre enda en ting vi ikke har gjort før. Jeg hadde jukset å prøvd litt på fredag, og Tor Sivert hadde gjort det i en uke, men Hildegunn hadde ikke vært i nærheten av å prøve.

Det var på tide å kjøre bil på feil side av veien!

Egentlig gikk dette ganske bra, men da vi hadde kjørt et stykke (og her snakker vi hovedsaklig rett fram) var det på tide å skifte sjåfør fra Tor Sivert til Hildegunn. Hun har da førerkort, men har ikke kjørt bil på ti år. Hun kjørte faktisk veldig bra, men det var jo så klart da det begynte å regne. Og her regner det ikke litt som i Norge. Her hølger det ned katter og hunder, og veien blir mer til en sklie enn en asfaltert vei.

Da Hildegunn følte hun hadde kjørt nok, var det min tur til å overta. Jeg har kjørt ganske masse bil, men ikke på feil side. Det gikk greit når jeg skulle kjøre rett fram, men når vi kom inn i sentrum....
Heldigvis er Windhoek en ganske liten by, men når vi ikke helt vet hvor vi skal kjøre og jeg må ta det litt på måfå. Jeg var ikke serlig høy i hatten, for å si det sånn... Fartsgrensen her er på 120, men jeg holdt meg godt under 90. Ikke hjalp det at det ikke hadde sluttet å regne heller.

Vi kjørte vel rundt i byen i et kvarter til vi kom fram til en vei som jeg kjente igjen. Med hjerte høyt opp i halsen var det godt å kunne parkere bilen og gå på Joe's å spise lunsj. Syntes egentlig jeg fortjente den desserten som fulgte med bufféen også!

Første spilling

Ja, det var faktisk presidenten for landet Namibia vi skulle spille for! Ikke verst det når en bare har vært i landet i seks dager. Det viste seg at denne spillejobben som vi finn var en sermoni for 12. klasse for de elevene som hadde gjort det ekstra bra. Her skulle presidenten dele ut diplomer og stipend. At vi skulle "meet the president" som Biwa hadde tidligere uttalt, var vel kanskje å smøre litt smør på flesk.

Vi møtte Biwa på CotA klokka 8. Vi hadde egentlig avtalt klokka 08.15, men jeg fikk en telefon tidlig på morgenen av en stresset kollega som fortalte at studentene allerede ventet på oss i Government Park (som viste seg å være et område med masse store, offisielle hus). Vi stilte opp i aulaen der elevene allerede stod, og det var masse mennesker overalt. Heldigvis var det såpass tidlig på morgenen at det ikke var kommet over 30 grader enda.



Tor Siver, Biwa (foran i stripete skjorte) og elevene øver til konsert for presidenten.

Vi spilte i omtrent en time, så ble vi avbrutt av et skolekor som kom inn å stilte seg opp. Plutselig var alle elevene som vi spilte med veldig stille, og hadde veldig lange halser. De ønsket visst alle å få et lite glimt av denne mannen som de har valgt til å styre landet sitt. En av elevene pekte mot en dør i hjørnet, og sa at det var her presidenten ville komme ut. Og dermed åpnet dørene seg. "He's the bald man in the suit". Okay, men hvilken av dem? Det var en gruppe på kanskje ti skalla menn i akkurat samme dress. Jeg fikk ikke mer forklaring på hvilken av dem det var. Uansett, jeg har sett Namibias president på nært hold!

Når jeg og Tor Sivert ikke kunne holde ut spenningen lenger, takket vi for oss og dro hjem for å pakke til helgatur.

19. januar 2012

I dag hadde vi fri fra skole og plikter, så vi tenkte vi skulle lete oss fram til det norske konsulatet her i Windhoek. De andre som bodde her uttalte tidligere at de kjørte forbi det norske flagg som vaiet i den namibiske vinden hver dag på tur til jobb. Armert med solkrem og google-maps på mobilen til Hildegunn satte vi i vei i den retningen den blå pilen pekte.
Langs veien til konsulatet var det flere arbeidere som jobbet med alt mulig. I det tre bleike og stive nordmenn rusler forbi med blikket i bakken og pesende pust, er det kanskje ikke så rart at de stoppet litt opp for å se dette skue som forespeilet seg foran dem rett før lunsjtider.

Selv fikk vi også noen nye inntrykk av denne byen som vi skal kalle hjemme det neste året. Blomstrende trær svaiet i det lille som var av vind og sendte lukter man ikke finner andre steder i Norge enn på utvalgte blomsterbutikker. Jeg la ekstra godt merke til en gruppe menn, omtrendt ti stykker som stod i en sirkel i veikanten. Da vi kom nærmere viste det seg at det var veiarbeid det var snakk om. Ti personer som gjør jobben for én er vel noe vi i nord også kan kjenne oss igjen i, spesielt om man kjører bol og har dårlig tid... Det som var spesielt med denne situasjonen var at det var en arbeider som stod på kne inne i sirkelen og reparerte et hull i veien for hånd. Det lille jeg vet om norsk veiarbeid er at de ikke fikser hull i veien med betong og håndkraft.

Lokket videre av en drøm om vafler satte vi i vei mot konsulatet. Vi svettet oss opp lange bakker i førti plussgrader, og satte liv og lemmer i fare og trosset både traffikk og eventuelle giftige krypdyr som hadde forvillet seg ut i solen. Tanken på brunost kan være litt av en drivkraft! Da vi kom over den siste bakken (det var egentlig bare én) kunne vi så vidt skimte et vaiende stykke tøy i fargene rødt, hvitt og blått. Da vi kom frem til porten sank humøret en smule da vi fant ut at visittiden hadde endt en time tidligere.

På veien tilbake fra vår ikke så fruktbare vaffel-med-brunost-søken ringer telefonen min. Nr. på displayet er ukjent. Det viser seg at det er Biwa som ringer for å høre om jeg har mulighet til å være med på en konsert i morgen. Marimba og saxofon. Vi avtaler å møtes på CotA senere for å øve. I det jeg legger på røret forteller jeg mine svette mednordmenn om oppdraget. MEN.... Vi hadde jo planlagt å dra til Swakopmund denne helga, og skulle starte tidlig i morgen.... KRISE!
Jeg kaster meg på telefonen og prøver å ringe Biwa tilbake. Jeg får ikke svar, så det ender med at jeg og Tor Sivert må kjøre til CotA likevel slik at jeg kan si at jeg ikke kan være med. Uansett tenker vi at vi kan være med å jamme litt som plaster på såret, og tar med oss instrumentene.

Det vi finner når vi går inn på undervisningsrommet er Biwa og seks elever som spiller uvante rytmer som får det til å "rikke i rockefoten" til og med for oss. Dette vil vi være med på, og spør når konserten er i morgen tidlig. Svaret er 08.00. Jess! Det har vi tid til dersom konserten ikke varer lenger enn en og en halv time. Vi rekker fortsatt å holde oss til planen om å sette i vei vest før klokken ti.

Etter tre timer med jamming, er jeg ganske glad for at bussen kommer for å hente instrumentene. Lepper og fingre er slitne, og improvisasjonskurven min er gått tom. Konserten skal ikke være på skolen, men i Government Park. Ikke nok med det. Da vi skal til å sette oss i bilen igjen, overhører vi noen snakke om presidenten. Biwa snur seg til oss og sier med et smil "You'll get to meet the president tomorrow". Om det er snakk om presidenten av Joe's Beerhouse eller hele det store landet Namibia, er uvisst. Vi får vel se i morgen... men dersom du er i Windhoek i morgen tidlig klokken 08.00, stikk innom parken, så får du høre litt musikk.

I begynnelsen

13. januar 2012

Etter et par dager (les «uker») med pakking og ompakking var det endelig tid for avreise. Sommerfuglene i magen hadde lenge vært viltre, men nå var de mer som sebraer i galopp. Magen slo salto så frokosten gikk fort for seg. Knekkebrød med brunost, selvfølgelig.

Togturen til Værnes har aldri gått så fort i noen gang, og i og med at jeg hadde en koffert med ymse innhold som ikke holdt seg helt innenfor reglene for vekt en har lov til å ta med seg på fly, var innsjekkinga en prosess som førte til svette håndflater. Heldigvis kan flyplassansatte å snu det blinde øye til, så bagasjen ble sendt i vei med retning Windhoek uten protester.

På tur til Windhoek måtte vi mellomlande i både Oslo og Frankfurt, så sjansen var der for at noe kunne gå galt. Heldigvis ble det ingen problemer på turen, selv om sikkerhetskontrollen på flyplassen i Windhoek ble en stressende affære. Vi hadde bare én time på overgang, og det var selvfølgelig her de ville jeg skulle åpne opp sekken (som var en god del tyngre enn de 8kg en kan ha med som håndbagasje). Der inne fant de ingenting skummelt, annet enn kanskje sci-fi litteratur, så den fikk jeg lov til å pakke sammen igjen.

Da dette var gjort i full fart, og jeg trodde jeg kunne gå videre, sier en streng, asiatisk og meget godt trent vakt at han vil se nærmere på saxofonen (som jeg også hadde sneket med inn i kabinen). Jeg føler ikke jeg er i rett posisjon til å nekte en slik mann noen ting, så han tar med meg inn på et lite rom dekorert i hvitt og rustfritt stål. Det lukter som en blanding av vaskemiddel og engangshansker. Mannen legger saxofonkassen foran meg på benken av rustfritt stål og ber meg åpne den. Jeg gjør som jeg blir fortalt og tenker for meg selv at dette var mye bry bare fordi de ikke kan se hva et rytmeegg er på røntgenbildet (noe jeg hadde pakket sammen med saxen). Pulsen øker plutselig da jeg skjønner at han faktisk skal ta prøver etter narkotika og sprengstoff fra fôret. Heldigvis er folka på Sørlie Musikk på Steinkjer ærlige folk, så jeg kunne rusle videre med alt av bagasje, dog med hjerte litt høyere opp mot halsen.

Vi rakk faktisk flyet med alt av bagasje alle tre, og kunne sette oss til rette i sete som skulle være et slags midlertidig hjem de neste 10 timene.

14. januar 2012

Klokken 05.45 vekkes alle reisende på fly SW 286 fra Frankfurt opp av en søvn som først kom når de var for slitne til å bry seg om komfort. Lyset skrus på, og passasjerene med kink i nakken, vond rygg og stive bein skal bli servert frokost.
I halvvåken tilstand får jeg så vidt med meg at det står en bitteliten krukke med yoghurt og et vassent rundstykke foran meg. Mer av vane enn behov åpner jeg munnen og trykker i meg en bit. Så tidlig på morgenen ser jeg verden gjennom et slør. Det eneste jeg får med meg av frokosten er at den ikke smaker noen ting som helst. Rundt meg begynner folk å våkne opp, men jeg får ikke riktig til å være deltakende før jeg får helt i meg kaffen med melkepulver.

Først når skiltet med «fest setebeltet» tennes, får jeg med meg omverdenen og menneskene rundt meg. Under landinga har jeg mulighet til å se ut av vinduet, og ser et land som er fargelagt i brunt og grønt. Da vi går ut av flyet blir vi møtt av en eksotisk og søtlig lukt av blomster eller frukt. Temperaturen er ikke så høy som jeg kanskje hadde forventet, men det kan vel ha noe med at det fortsatt ikke er senere enn klokka sju på morgenen.

Inne i terminalen skal vi gjennom passkontroll. Vi er ikke de første ut av flyet, så det har rukket å danne seg en ganske lang kø foran alle diskene som er åpne. På den andre siden av skrankene ser vi Banana (Ueshitile Shekupe, prosjektlederen i sør) vinke til oss. Han forsvinner en liten stund og kommer tilbake med noen andre, og vinker oss bort til en av skrankene som er stengt. Banana har tydeligvis kontakter på flyplassen, for plutselig sitter det to damer der som vi får levere passene våre til. Vi slipper altså å stå i kø. Hurra for Banana!

Turen fra flyplassen skjer i en minibuss sammen med Angie (som før var HoD eller Head of Department, men som nå er blitt viserektor), Banana og en sjåfør. På veien inn til byen prøver jeg å se meg litt rundt, men fortsatt er alt så fullstendig surrealistisk at alt går forbi uten at jeg rekker å registrere så mye.

Når vi kommer til huset, som ligger i bydelen Eros, møter vi vertsfamilien. Med en avtale om å møtes dagen etter for å dra i kirka, forlater våre tre bilkompanjonger oss. Familien inviterer oss på en kopp kaffe så vi kan bli litt bedre kjent. De forteller at de har planlagt en «Brai» for oss på kvelden. I og med at vi er nordmenn, trengs litt forklaring. Det viser seg at dette er tradisjonell grilling.
Etter at vi har pakket ut og dusjet, bestemmer vi oss for å gå en tur i nabolaget. Vi finner fort frem til Eros Shopping senter, og Joe’s Beerhouse som vi har hørt så masse om. Her kjøper vi oss lunsj og en øl. Endelig er vi framme i Afrika!

15. januar 2012

Vi har avtale om å møte Banana klokka 09.00. Vi var oppe tidlig for å spise frokost, og gjøre oss klare. Klokken halv 9 hører vi noen som tuter i et bilhorn utenfor porten. Der står sjåføren fra i går. Vi hadde hørt masse om «african time», så det at skyssen kom en halv time før avtalt kom nok som et lite sjokk. Alle tre stresser i seg frokosten, og hopper inn i bilen på tur til gudstjeneste.

Kirka vi skal til ligger på utkanten av byen på grensa til den fattige delen som kalles Katatura. Dette er baptistkirka hvor Banana er pastor. Inne i bygget, som kunne minne om en lagerbygning med lavt tak, var det satt ut plaststoler. Rommet var bygd som en «T» og i alle hjørnene var det fylt opp med disse stolene. På venstre side av rommet, ved det som lignet en scene, var det også satt opp instrumenter til et fullt band.

Selve gudstjenesten var energisk. Sammenligning kan gjøres med sørstatsamerikanske kirker. Jeg må innrømme at det første jeg tenkte på var scenen i «Blues Brothers»-filmen. Denne søndagen fikk vi også være vitne til tre voksne damer som skulle døpes. For min del ble det unaturlig å ta del når de begynte å legge ut om Gud og Satan. «Viva Jesus! Down with Satan!».

Musikken var full av energi, og flere enn to ganger brøt deler av menigheten ut i spontan dans. De hadde også et kor som sang om Gud og Jesus med en innlevelse de fleste andre kan se langt etter.

Etter gudstjenesten tok Banana og familien oss med ut på lunsj. Vi dro til et sted midt inne i byen. Etter en lang kikk på menyen valgte vi alle biff. Enn så lenge holder vi oss til kjøtt av ku og kylling. Krokodillene, flodhestene, giraffene og elefantene lever trygt enn så lenge.

16. januar 2012

Vi har fortsatt ikke internett, så dette skrives i boka jeg fikk av Skogn Mannskor i julegave. Det er først når man er i en slik situasjon som dette at man merker hvor avhengig en egentlig er av dette internettet. Vi har, på en annen side, alle nå fått namibisk telefonnummer. Det var det den yngste sønnen i huset, Chaulken, som fikset til oss. Det er utrolig flott at vi har kommet til en slik vertsfamilie som vi har. Vi har vært veldig heldige, og føler oss hjemme allerede.

I dag har vi vært hos legen og registrert oss. Dette så det blir enklere dersom noe skulle skje og vi trenger legetilsyn. Så da har jeg faktisk fastlege i både Norge og Namibia. Ikke verst!

Tor Sivert trosset farene med speilvendthet og satte seg inn bak rattet på vår Toyota Corolla. Første kjøretur alene i Namibia.

17. januar 2012

Første dag på jobb. Vi var utrolig spente alle tre, og bestemte oss for å dra tidlig slik at vi var sikker på å rekke frem i tide, noe som resulterte i at vi kom tre kvarter før lærermøtet skulle begynne. Kanskje like greit.

Møtet var likt slik en kan se for seg det ville gått for seg i Norge også. Det virket veldig ryddig, og som at det var kontroll innenfor alle linjene. Om dette inntrykket holder seg, gjenstår å se.

Vi fikk møte kollegene vi skal jobbe med, og ble vist rundt på CotA. Ingenting var vel slik jeg hadde sett for meg. Jeg vet ikke riktig hva jeg hadde sett for meg, men jeg ble like overrasket når jeg gikk til et sted jeg hadde sett bilde fra.

18. januar 2012

I dag fikk vi sove lenge. Eller rettelse, vi fikk lov, men jeg ble i det minste dratt ut av drømmeland av vertsfamilien som var ute og ryddet i garasjen. Det begynner faktisk å bli en vane å stå opp om morgenen. Noe som for meg er en spennende, ny opplevelse. Verden ser jo helt annerledes ut tidlig på dagen…

Vi var innom CotA også i dag. Da vi har tenkt oss til Swakopmund i helga, spurte vi Erina om vi kunne utsette møtet vi egentlig skulle ha på fredag, noe som ikke var et problem i det hele tatt. Vi fikk også Banana til å prøve å fikse aircondition på bilen, da det kan bli litt vel varmt å kjøre i 40 varmegrader uten. Dessverre var det ingen verksted som hadde tid til å gjøre det før helga, så vi får se om vi smelter fast i sete eller hva vi gjør. Ut på tur skal vi nok uansett, tror jeg.