Helgatur til Swakopmund

Swakopmund er bygget i jugendstil.


Da det er en del renovasjon som foregår i huset fortsatt, er det godt vi har bil så vi kan fordufte en liten stund. I helga var det valgte reisemål Swakopmund. Det er en liten by ute ved kysten som er bygd i jugendstil. Dette fra da tyskerne brukte Namibia som sin lekeplass. Da vi kom til byen fant vi ut at dette fortsatt er tyskernes sandkasse. Bokstavelig talt. Byen er omringet av ørken...

Da vi kom til Swakopmund var det første som slo oss vinden. Noen vind å snakke om finner man ikke i Windhoek annet enn kanskje på boks på de største supermarkedene som virkelig har alt... Og sjølukta. Lukten og lyden av bølgene som slo mot stranda.

Vi bodde på et lite gjestehus et stykke utenfor byen som het "Vogelstrand Guesthouse". Her hadde vi bestilt tre enkeltrom, men fikk alle svære rom med plass til en gjennomsnittlig mexicansk familie. Rommet mitt var så stort at det faktisk var ekko der inne...

Fredagen gikk med til en flaske vin og god middag på "the tug", som er en gammel båt lagt på land bygget om til en restaurant. Her var det fin utsikt over havet og god mat. Anbefales dersom du er i området.

Slangepark

På lørdag var det tid for å være litt skikkelige turister. Vi var jo tross alt på ferie! Det første forslaget som kom frem var å besøke slageparken. Her var det alt fra Black Mamba til pytonslanger. Noen var kanskje litt mer koslige enn andre. Noen var ikke koslige i det hele tatt!



Hessslige sssslanger

Her var vi så heldige at vi kom til middagstid. Slangepasseren kastet levende mus inn i de små glassburene som slangene holdt til i. Noen av slangene hadde opprettholdt jaktinstinktet sitt, mens andre egentlig ikke orket å gjøre noe med denne musekoteletten som hadde invadert deres område.



Denne var også på slageparken. Alle ble enige om at dette var det beste innslaget.

Utenfor slangeparken var det en liten innhegning med tre kameleoner og to skilpadder. Disse var mye hyggeligere enn slangene.


Quad biking

Senere på dagen bestemte vi oss for å være litt mer adrenalinfylte, og satte oss i bilen og rettet snuten mot de røde sanddynene langs horisonten.
Vi hadde sett flere annonser for quad biking, og fant ut at vi skulle prøve det. Det er da altså små firhjulinger som en kjører rundt i ørkenen med. Det er bestemte ruter, så man har alltid med en guide.
Etter å ha fått på oss hjelmer og solbriller som gjorde at vi så ut som en blanding mellom en bowlingball og en husflue med litt for tungt hode, satte vi i vei ut mot ingenting.



Tre nordmenn midt ute i ørkenen. Det var finfint!


Vi kjørte opp og ned sanddyner. Det var egentlig ned som var verst. Her skulle vi da altså, tre nordmenn som ikke er vant til sand annen enn den som strøs på vinterglatte veier, sette utfor dyner som var metersvis høye på firhjulinger vi aldri hadde prøvd før!

Hildegunn hadde flere ganger prøvd å sette seg på bakbena og nekte å utføre disse "halsbrekkende stuntene", men til ingen nytte. Slik går det når man har en guide som også fungerer som overtaler, og kan være ganske flink til det...

Vi fikk beskjed at om vi holdt rattet rett, ville det ikke være noe problem. Så uten sikkerhetsnett annet enn denne hjelmen jeg nevnte satte vi utfor som om vi ikke skulle gjort annet. Og vi kom alle tre ned med alle lemmer i behold.

Nå kan vi med trygghet flytte til en stamme med "Quad-bike-nomads".



Litt skummelt når vi skulle kjøre ned sanddynene. Her var det om å holde tunga rett i munnen!

Hoi kor de' går!

På turen hjem var det på tide å gjøre enda en ting vi ikke har gjort før. Jeg hadde jukset å prøvd litt på fredag, og Tor Sivert hadde gjort det i en uke, men Hildegunn hadde ikke vært i nærheten av å prøve.

Det var på tide å kjøre bil på feil side av veien!

Egentlig gikk dette ganske bra, men da vi hadde kjørt et stykke (og her snakker vi hovedsaklig rett fram) var det på tide å skifte sjåfør fra Tor Sivert til Hildegunn. Hun har da førerkort, men har ikke kjørt bil på ti år. Hun kjørte faktisk veldig bra, men det var jo så klart da det begynte å regne. Og her regner det ikke litt som i Norge. Her hølger det ned katter og hunder, og veien blir mer til en sklie enn en asfaltert vei.

Da Hildegunn følte hun hadde kjørt nok, var det min tur til å overta. Jeg har kjørt ganske masse bil, men ikke på feil side. Det gikk greit når jeg skulle kjøre rett fram, men når vi kom inn i sentrum....
Heldigvis er Windhoek en ganske liten by, men når vi ikke helt vet hvor vi skal kjøre og jeg må ta det litt på måfå. Jeg var ikke serlig høy i hatten, for å si det sånn... Fartsgrensen her er på 120, men jeg holdt meg godt under 90. Ikke hjalp det at det ikke hadde sluttet å regne heller.

Vi kjørte vel rundt i byen i et kvarter til vi kom fram til en vei som jeg kjente igjen. Med hjerte høyt opp i halsen var det godt å kunne parkere bilen og gå på Joe's å spise lunsj. Syntes egentlig jeg fortjente den desserten som fulgte med bufféen også!