Maiferie Del 2: Bilferie

Da vi kom hjem fra Cape Town var det fortsatt nesten tre uker igjen med ferie. Hva gjør man da? Jo, man bestiller en campingbil med to telt og tar til veien. Det var i allefall dette jeg og Tor Sivert bestemte oss for å gjøre. I og med at Hildegunn fortsatt var hjemme i Norge, og ikke skulle komme tilbake før i slutten av mai, var det nokså stille i Kahn Street.
Bilen fant vi på internett, og ruta bestemte vi oss for på veien, men målet skulle være Victoria Falls.





Dette er ruta vi endte opp med til slutt. Fra Windhoek gjennom Gobabis til den Botswanske grensa. Derifra kjørte vi nord-øst til Ghanzi og Maun før vi kjørte inn i Chobe nasjonalpark. Så kjørte vi gjennom grensa til Zambia i Kasane. Da vi kom inn til Zambia tok vi turen til Livingstone og Victoria Falls. Deretter tilbake til vårt "hjemland" Namibia, hvor vi kjørte gjennom hele Caprivi til Rundu. Fra Rundu kjørte vi gjennom Grootforntein, Otavi, Otjiwarongo, Okahandja og til slutt tilbake til Windhoek.





En elefant vi møtte midt på veien i Chobe.


Etter å ha kjørt fra Windhoek var det ikke lange biten til Botswana. Som alle veier i Namibia, var også dette strekke mer eller mindre rett fram. Men milene fløy unna, som de gjør når fartsgrensa er 120.
Da vi kom frem til grenseovergangen ble vi litt forvirra, men vi fikk snart beskjed om hvor vi skulle gå. Først måtte vi "skrive oss ut" av Namibia for så å "skrive oss inn" i Botswana. Dette gikk fort unna, og vi var snart på veien igjen.
Her nede er det nå, til forskjell fra Norge, vinter. Det er likevel rart å se høstfargene, gul og rød, pryde tretoppene. Spesielt i et land hvor "vinter" vil si 0 grader på natta, men fortsatt 20-25 grader på dagen.

Jeg kjente på det når jeg lå i telt at jeg er veldig glad for at jeg tok med meg superundertøy. Det var kaldt! Dette lover veldig dårlig for når vi skal hjem til Norge, som er i desember. En kan se langt etter 20 varmegrader noe som helst sted i Norge om vinteren.

Veien vi valgte å kjøre gjennom Botswana gikk også gjennom Chobe nasjonalpark. Her fant vi fort ut at veiene var helt forferdelige! Takk og lov for at vi hadde firhjulstrekk! Toyotaen som vi har i Windhoek hadde sunget på siste verset her!

Midt på den verste veien stod det en elefant. Her kan en snakke om to mennesker med forskjellige reaksjoner. Tor Sivert ser det største landdyret i verden og det ser ikke ut som det vil leke. Han stopper bilen, og begynner med ett å rygge. Dette for å prøve å komme seg unna.
Jeg, derimot, ser en flott elefant som er nysgjerrig. Jeg så ikke et sint dyr i det hele tatt, så jeg drar opp kameraet for å ta bilde. Grunnet denne reaksjonen ser jeg ikke grunnen til at Tor Sivert skal rygge!

Dette blir da grunnlag for Tor Siverts tro at jeg ville gå ut å klappe denne elefanten. Noe jeg slett ikke ville! ...bare snakke litt kanskje?

Etter fire timer på verdens verste vei kom vi endelig ut av Chobe og på asfaltvei igjen. Ingen av oss har vel vært så glad for å se asfalt noen gang tror jeg...




Bilde av Victoria Falls. Anbefales et besøk!

På grensa til Zambia hadde vi hatt store problemer om vi ikke møtte en "guide". Ja, det er faktisk så vanskelig å komme seg inn i Zambia at man må ha guide på grensa. Og penger. Masse penger. På grensa til Botswana var det ikke noe problem, for her skulle vi bare fylle ut ett papir og gå innom ett kontor. På grensa til Zambia derimot var det litt mer komplisert. Her skulle vi fylle ut ti papir på seks forskjellige kontor. Og ikke hadde vi med penger heller, så det endte med at guiden og en kompis satt på med oss inn til Livingstone slik at vi kunne ta ut penger. Det vi si, Tor Sivert tok ut penger. På dette tidspunktet var jeg absolutt ikke i form, og ble sittende i bilen. Jeg var faktisk så dårlig at det eneste jeg egentlig så av Livingstone var sykehuset og innsiden av et hotellrom. Okay, jeg fikk med meg solnedgangen også, men når man føler at det ville vært bedre å bli sendt avgårde som nødslagt er det vanskelig å sette pris på "the little things".


Men.... Etter en god natts søvn ble alt så mye bedre, og vi bestemte oss for å dra til Victoria Falls. Det stedet vi bodde natta før var 10 km unna denne berømte fossen, men likevel kunne vi høre romlingen av de enorme vannmengdene som slo mot steiner og fjell.

Victoria Falls er virkelig et sted som er verdt å besøke. Selv om vi måtte betale fire tusen norske kroner for å komme inn i landet var det verdt det så lenge vi fikk sett dette utrolige synet.
Det sies at dersom man får vannet fra fossen på seg er dette et godt tegn og man vil ha lykken med seg. Dersom dette er sant vil jeg være utrolig lykkelig, mest sannsynlig resten av livet. Så våt kan jeg ikke huske å ha vært. Det er som på slutten av "Fire bryllup og en gravferd" når Andie MacDowells karakter sier noe som "The rain doesn't bother me. I'm so wet I can't possibly get any wetter."
Rumlingen fra den enorme fossen som lå foran oss var altoppslukende. Vi måtte rope for å høre hva vi sa.





Vår guide i den tradisjonelle landsbyen.


Med en gang man kommer ut av Windhoek, som er en vestlig by med masse nybygging, forandrer alt seg. Man kommer ut i "det ekte afrika". Her er det ikke høye gjerder og piggtrå som man ser andre steder. Dette finner man bare i byene. På landsbygda finner man strå og jordhytter med hjemmelagde gjerder av tre som holder kyr og geiter enten inne eller ute. Det som slår meg når jeg kjører forbi slike landsbyer som det var spesielt mange av i Caprivi, er at det er mange av disse hyttene som har parabolantenner! Det ser veldig merkelig ut, spør du meg. Her er det masse jordhytter med stråtak og de er slik de har vært i flere hundre år, men likevel har de tv med flere kanaler... Her i Kahn Street har vi kanskje 20 kanaler, har de like mange? Når man ser slike ting blir man veldig nysgjerrig på hvordan det ville vært å bo slik.

I Rundu var vi innom en "Traditional Village". Dette var et veldig lite inngjerdet område med tre-fire hytter og forskjellige tradisjonelle tilbygg. Her fikk vi demonstrert forskjellige tradisjonelle feller og kommunikasjonsmåter, samt at vi fikk en oppvisning med sang og dans.

Etter en uke med bilkjøring var det godt å komme hjem. Det blir spennende å se om det blir like godt å starte på med full jobb igjen. Jeg er optimistisk.

Maiferie Del 1: Cape Town

Da er ferien omsider over, og vi er alle tre tilbake i Kahn Street. Selv om vi ikke har begynt med undervisning enda, går livet sakte men sikkert tilbake til slik det var før vi tok ferie i slutten av april. Vi har alle tre nye opplevelser å snakke om, og jeg tror vi alle mener denne ferien har gått unna veldig fort!

Mens Hildegunn var hjemme i Norge i ferien (og gjorde unna eksamener. Hurra!), var jeg og Tor Sivert ute i verden og så oss omkring. Først i ferien stod Cape Town i Sør-Afrika for tur. Dette er et land som har mye å by på, så å finne aktiviteter var ikke et problem i det minste. Vi koste oss på toppen av Table Mountain, som har fått sitt navn da en seksjon av dette fjellet er flatt. Vi tok taubanen opp og fikk se en flott utsikt over hele byen. En by som spredte seg mye lenger enn vi hadde trodd i utgangspunktet.
Vi bestemte oss etter hvet for å ta en skikkelig turist-ferie. Her snakker vi bybuss rundt i alle kriker og kroker, muséer, god mat og drikke, og ikke minst Long Street. Dette er "hovedgata" i Cape Town. Her finner du det du leter etter, om det så skulle være seg antikviteter, designerklær eller en irsk pub for å slukke tørsten etter en dag i den sørlige sola.





Utsikten fra kabelbanen opp til Cape Town var vi veldig heldig med, spesielt med tanke på at vi fikk beskjed om at vi ikke kom til å se et fnugg der oppe. De løy. Vi så masse og selv om det var litt sur vind var det virkelig verdt turen.






Vi var også innom Cape Castle, og er borgen som ligger midt inne i byen nede ved havna. Her fikk vi være med på en oppvisning av soldater som masjerte (jeg må innrømme at Egge Skolekorps kunne glatt gjort det bedre...).
Da vi betalte oss inn fikk vi høre at vi var tidsnok til salutten. Da vi så kanonen som dere ser på bilde lo vi egentlig ganske høyt. Vær ærlig, det ser virkelig ut som en lekekanon, men la meg bare si JØSSES! Den kanonen ga virkelig fra seg et smell! Jeg prøvde å ta bilde av den når det smalt, men fikk bare med meg skoene til soldaten...







Vi leide bil i to dager og fikk med oss både Kapp det gode håp og vindistriktet.








I og med at vi var i skikkelig turistmodus kunne vi jo ikke gå glipp av Robben Island, som var hvor Nelson Mandela satt fengslet. Vi fikk omvisning av en av de tidligere fangene som fortalte om hvordan livet hadde vært for de som satt inne.

Etter denne regnvåte turen som vi hadde til Robben Island dro vi på en flott restaurant for å spise litt god mat, og drikke litt godt øl. Tor Sivert fant her en av sine favoritter, Kwak, som han faktisk måtte gi sin venstre sko for å få. Jeg tuller ikke! Tydeligvis var disse glassene så dyre og vanskelige å få tak i at de tok kundens venstre sko som pant slik at de var sikre på at de fikk glasset tilbake... "Afrika, veintle..."









På turen til Kapp det gode håp kjørte vi innom et sted som heter Boulders Rock. Det var det masse pingviner! Jeg elsker pingviner! Dette er da en koloni med afrikanske pingviner, og de var kjempesøte!




Etter hvert som vi ble litt tryggere på byen, bestemte vi oss for å søke litt utenfor det vi kanskje ville sett på som en "ordinær" ferie. Vi bestemte oss for å dykke med haier, og vi kunne jo ikke gi oss med dette, så det ble også fallskjermhopping! Jeg er utrolig redd for høyder, så dette gruet jeg meg skikkelig til. Tor Sivert, derimot, hadde ingen problemer med å hoppe ut av et fullt fungerende fly med bare hyssing som holder deg fast til en kopphandduk som er det eneste mellom deg og den sikre død. Neida, dette så han frem til. Det han derimot var skeptisk til var det å hoppe ned i vannet med hvithaien. Jaja, jeg kan se at dette kanskje ikke er det mest logiske å ta seg til da taxisjåføren fra flyplassen nevnte at uka før hadde en surfer blitt spist, men, kom an... Fallskjermhopping eller hai...? Før ville jeg garantert valgt haien...

Først ut stod fallskjermhopping. Det var dette jeg gruet meg til mest. Vi ble plukket opp på hotellet av en taxi som skulle være med oss hele veien ut til dit vi skulle hoppe, og han skulle vente slik at han også kunne kjøre oss tilbake. Dette var en litt eldre herremann som tydelig hadde vært sjåfør for gale, gale (!) turister som var lei av å gå i shoppinggata i Cape Town. Han hadde masse historier å fortelle om folk som hadde hoppet i fallskjerm før. Det som var betryggende for meg var at alle han hadde kjørt absolutt ville gjøre det igjen. Jeg mener, om folk har prøvd dette og vil utsette seg for det igjen, kan det vel ikke være så ille?

Vi kom til basen, og her var det ikke mye om og men, her var det på med seler og annet ymse utstyr. Før jeg visste ordet av det satt vi flyet som tok av fra bakken. Her snakker vi lite mikrofly som absolutt ikke virket som det tryggeste fartøyet jeg har vært i, men tanken på å hoppe ut virket fortsatt ikke som en god idé. Etter omtrendt 20 min, var det Tor Sivert sin tur til å hoppe. Vi ble alle festet til våre instruktører, og døren åpnet seg. Tor Sivert med sin meget lange og sjeggete ryggsekk satt seg på kanten, og vips! der forsvant de begge i løpet av et brøkdels sekund...! Herlighet!! Hva var det jeg tenkte på?! Dette kunne jo ikke være trygt!

Så, akk og ve, var det min tur. Heldigvis (?) ga ikke min instruktør meg tid til å tenke på hva jeg skulle gjøre. Jeg satte meg på kanten og kjente på følelsen av at jeg nesten ikke hadde kontakt med flyet i det hele tatt. Jeg kunne ikke angre nå om jeg ville. Ikke sjans i havet for at jeg kunne dra meg inn igjen til noenlunde trygghet. Midt i denne tanken kjenner jeg Rob, som var min instruktør, dytte seg ut av flyet med meg foran seg. Du vet den følelsen når du kjører bil litt for fort over en hump og det kiler i magen? Den følelsen kan bare gå å legge seg!!

Kilingen i magen ga seg aldri, men havnet fort i bakgrunnen da jeg fikk se verden som kom susende mot meg. Høydeskrekken slo egentlig aldri inn på dette tidspunktet. Det var rett og slett for høyt. Det var som verdens største og mest detaljerte kart. På dette tidspunktet hadde jo den beste kommentaren vært "I can see my house from here", men det som kom ut fra min munn var mest bannord. Jeg beklager herved til min instruktør Rob, som måtte høre på meg banne som en nordnorsk sjømann. Ikke bare det, jeg fant ut at jeg kan banne på tre språk! Norsk, engelsk OG tysk! Jeg trodde jeg hadde glemt alt av tysken, men her snakker vi "an, auf, hinter, in, neben, unter, vor und zwischen" av banneord... Ikke mitt stolteste øyeblikk.

Likevel var dette noe av det beste jeg har opplevd. Følelsen av å bare falle. Å være helt fri... Fantastisk.

Det at fallskjermen utløste seg som den skulle var heller ikke en nedtur...

Jeg gjør det gjerne igjen. Faktisk tenker vi å gjøre det igjen i Swakopmund når vi får penger og tid. Anbefales.


Så stod haidykking for tur. Vi ble hentet ved hotellet også denne gangen. Vi kjørte hele veien til Gaansbai hvor på kysten det er to øyer. Mellom disse øyene er det en strøm og denne er blitt kalt "Shark Alley". Her skulle vi hoppe ned i vannet med bare et lite bur mellom oss skrøpelige mennesker og haier på tre-fire meter!
Dette var det Tor Sivert absolutt IKKE hadde sett frem til.
Før vi dro ut med båten ble vi briefet litt om sikkerhet og statistikker på folk som er blitt drept og spist av hai. Faktisk ikke så ille som en skulle tro.

Etter en liten lunsj, var det på tide å komme seg ut på båten. Dette gikk veldig greit, og det var en ganske stor båt vi skulle benytte. Kanskje ikke så rart at vi ikke dro med robåt med tanke på at vi var 35 personer som skulle dykke.

Etter 15-20 min var vi fremme og satte anker. Etter å ha fått på oss våtdraktene ble vi delt opp i grupper som skulle ned i buret samtidig. Jeg skulle i gruppe 2. Jeg fikk utdelt en dykkemaske og skulle være den første som hoppet ned i dette lille stålburet. Strømmen var veldig sterk så det var om å holde seg fast med nebb og klør. Jeg har aldri egentlig vært en hav person, jeg er mer rolig-fisketur-på-innsjø-jente. Så jeg må innrømme at stømmene tok meg litt på senga.

Vi var sju stykker som skulle ned i dette mat-utstillings-buret som lå og duppet foran øynene på haiene som svømte rundt oss. De som ansvarlige for turen hadde lagt ut "dummies" eller trefigurer av pingviner og sel, og fiskehodet på en gigantisk krok. Dette skulle føre haiene så nære buret at vi fikk se dem. Her snakker vi, altså! Gigantiske fisker med tenner som enkelt kan ta en liten jafs av deg, og du vil ikke merke det før han har rømt åstedet. Vi fikk da sett hai! En av haiene kom faktisk så nærme buret at jeg kunne lett har tatt på den. Dette hadde vi jo fått streng beskjed om å ikke gjøre, og med et blikk på tennene fikk jeg omsider svelget unna denne lysten.

Jeg kan ikke si at jeg var redd. Joda, jeg hadde en heftig dose med respekt for disse dyrene, noe jeg fortsatt har, men ikke redsel.
En av de største følelsene jeg hadde der nede i buret var irritasjon. Den maska jeg hadde fått utdelt lakk som ei sil, så jeg drakk nok sjøvann til å jevne ut global oppvarming, det er jeg sikker på!

Da jeg kom opp, var det en kar som stakk et kamera i trynet på meg, og spurte hvordan det var. "Nice!"


På båten tilbake var det en stor mengde av de 35 som var blitt sjøsyke, til Tor Siverts store begeistring. Alle kan jo ikke ha vært i sjøforsvaret heller!



På de ti dagene vi var i Cape Town fikk vi virkelig med oss masse, og det frister virkelig til gjentakelse. Utrolig nok, frister fallskjermhopping nesten mest!