Bilen fant vi på internett, og ruta bestemte vi oss for på veien, men målet skulle være Victoria Falls.
Dette er ruta vi endte opp med til slutt. Fra Windhoek gjennom Gobabis til den Botswanske grensa. Derifra kjørte vi nord-øst til Ghanzi og Maun før vi kjørte inn i Chobe nasjonalpark. Så kjørte vi gjennom grensa til Zambia i Kasane. Da vi kom inn til Zambia tok vi turen til Livingstone og Victoria Falls. Deretter tilbake til vårt "hjemland" Namibia, hvor vi kjørte gjennom hele Caprivi til Rundu. Fra Rundu kjørte vi gjennom Grootforntein, Otavi, Otjiwarongo, Okahandja og til slutt tilbake til Windhoek.
En elefant vi møtte midt på veien i Chobe.
Etter å ha kjørt fra Windhoek var det ikke lange biten til Botswana. Som alle veier i Namibia, var også dette strekke mer eller mindre rett fram. Men milene fløy unna, som de gjør når fartsgrensa er 120.
Da vi kom frem til grenseovergangen ble vi litt forvirra, men vi fikk snart beskjed om hvor vi skulle gå. Først måtte vi "skrive oss ut" av Namibia for så å "skrive oss inn" i Botswana. Dette gikk fort unna, og vi var snart på veien igjen.
Her nede er det nå, til forskjell fra Norge, vinter. Det er likevel rart å se høstfargene, gul og rød, pryde tretoppene. Spesielt i et land hvor "vinter" vil si 0 grader på natta, men fortsatt 20-25 grader på dagen.
Jeg kjente på det når jeg lå i telt at jeg er veldig glad for at jeg tok med meg superundertøy. Det var kaldt! Dette lover veldig dårlig for når vi skal hjem til Norge, som er i desember. En kan se langt etter 20 varmegrader noe som helst sted i Norge om vinteren.
Veien vi valgte å kjøre gjennom Botswana gikk også gjennom Chobe nasjonalpark. Her fant vi fort ut at veiene var helt forferdelige! Takk og lov for at vi hadde firhjulstrekk! Toyotaen som vi har i Windhoek hadde sunget på siste verset her!
Midt på den verste veien stod det en elefant. Her kan en snakke om to mennesker med forskjellige reaksjoner. Tor Sivert ser det største landdyret i verden og det ser ikke ut som det vil leke. Han stopper bilen, og begynner med ett å rygge. Dette for å prøve å komme seg unna.
Jeg, derimot, ser en flott elefant som er nysgjerrig. Jeg så ikke et sint dyr i det hele tatt, så jeg drar opp kameraet for å ta bilde. Grunnet denne reaksjonen ser jeg ikke grunnen til at Tor Sivert skal rygge!
Dette blir da grunnlag for Tor Siverts tro at jeg ville gå ut å klappe denne elefanten. Noe jeg slett ikke ville! ...bare snakke litt kanskje?
Etter fire timer på verdens verste vei kom vi endelig ut av Chobe og på asfaltvei igjen. Ingen av oss har vel vært så glad for å se asfalt noen gang tror jeg...
Bilde av Victoria Falls. Anbefales et besøk!
På grensa til Zambia hadde vi hatt store problemer om vi ikke møtte en "guide". Ja, det er faktisk så vanskelig å komme seg inn i Zambia at man må ha guide på grensa. Og penger. Masse penger. På grensa til Botswana var det ikke noe problem, for her skulle vi bare fylle ut ett papir og gå innom ett kontor. På grensa til Zambia derimot var det litt mer komplisert. Her skulle vi fylle ut ti papir på seks forskjellige kontor. Og ikke hadde vi med penger heller, så det endte med at guiden og en kompis satt på med oss inn til Livingstone slik at vi kunne ta ut penger. Det vi si, Tor Sivert tok ut penger. På dette tidspunktet var jeg absolutt ikke i form, og ble sittende i bilen. Jeg var faktisk så dårlig at det eneste jeg egentlig så av Livingstone var sykehuset og innsiden av et hotellrom. Okay, jeg fikk med meg solnedgangen også, men når man føler at det ville vært bedre å bli sendt avgårde som nødslagt er det vanskelig å sette pris på "the little things".
Men.... Etter en god natts søvn ble alt så mye bedre, og vi bestemte oss for å dra til Victoria Falls. Det stedet vi bodde natta før var 10 km unna denne berømte fossen, men likevel kunne vi høre romlingen av de enorme vannmengdene som slo mot steiner og fjell.
Victoria Falls er virkelig et sted som er verdt å besøke. Selv om vi måtte betale fire tusen norske kroner for å komme inn i landet var det verdt det så lenge vi fikk sett dette utrolige synet.
Det sies at dersom man får vannet fra fossen på seg er dette et godt tegn og man vil ha lykken med seg. Dersom dette er sant vil jeg være utrolig lykkelig, mest sannsynlig resten av livet. Så våt kan jeg ikke huske å ha vært. Det er som på slutten av "Fire bryllup og en gravferd" når Andie MacDowells karakter sier noe som "The rain doesn't bother me. I'm so wet I can't possibly get any wetter."
Rumlingen fra den enorme fossen som lå foran oss var altoppslukende. Vi måtte rope for å høre hva vi sa.
Vår guide i den tradisjonelle landsbyen.
Med en gang man kommer ut av Windhoek, som er en vestlig by med masse nybygging, forandrer alt seg. Man kommer ut i "det ekte afrika". Her er det ikke høye gjerder og piggtrå som man ser andre steder. Dette finner man bare i byene. På landsbygda finner man strå og jordhytter med hjemmelagde gjerder av tre som holder kyr og geiter enten inne eller ute. Det som slår meg når jeg kjører forbi slike landsbyer som det var spesielt mange av i Caprivi, er at det er mange av disse hyttene som har parabolantenner! Det ser veldig merkelig ut, spør du meg. Her er det masse jordhytter med stråtak og de er slik de har vært i flere hundre år, men likevel har de tv med flere kanaler... Her i Kahn Street har vi kanskje 20 kanaler, har de like mange? Når man ser slike ting blir man veldig nysgjerrig på hvordan det ville vært å bo slik.
I Rundu var vi innom en "Traditional Village". Dette var et veldig lite inngjerdet område med tre-fire hytter og forskjellige tradisjonelle tilbygg. Her fikk vi demonstrert forskjellige tradisjonelle feller og kommunikasjonsmåter, samt at vi fikk en oppvisning med sang og dans.
Etter en uke med bilkjøring var det godt å komme hjem. Det blir spennende å se om det blir like godt å starte på med full jobb igjen. Jeg er optimistisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar