Batswana begravelse

For ca en uke siden fikk jeg en telefon fra Petra, en av NoNa- deltakerne som nettopp har kommet tilbake til Namibia. Hun inviterte meg til en begravelse i hennes stamme. Hun ville jeg skulle bli med for å se kulturforskjellene mellom Norge og Namibia.

Vi dro fra Windhoek på fredag 31. august. Vi dro ganske seint, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde spurt hvor vi skulle hen. Jeg ble fortalt at vi skulle kjøre mot Gobabis rett øst fra Windhoek. Kjøreturen gikk greit. Litt spesielt må jeg innrømme at jeg syntes det var at jeg måtte kjøre da eieren av bilen ikke hadde førerkort...
Da vi kom inn til Gobabis plukket vi opp Petras ektemann og søster, og dro ut på veien igjen. Tydeligvis hadde vi visst bare kommet halvveis...!
Fra Gobabis var det bare dårlig grusvei, og jeg følte meg ikke helt trygg på å kjøre i mørket, så jeg ga etterhvert fra meg rattet.

Aminuis var den landsbyen hvor begravelsen skulle skje

Da vi kom fram til vår destinasjon, var det første som møtte meg en parkeringsplass hvor det stod omtrendt 15 menn i en sirkel og vugget og sang triste sanger. Da det var en begravelse var vel det ikke helt utenfor min kulturelle forståelse.
I Norge er det slik at bare inviterte kan dra i begravelse, men i Namibia er det litt anderledes. Her kan alle som føler de kjenner vedkommende ta seg en tur. Alle disse skal også gis mat av de som holder begravelsen. I dette tilfelle hadde tre okser bøtet med livet for å mette alle munnene som hadde møtt opp.

Tradisjonen er å sitte oppe natten før begravelsen.

I denne begravelsen var det mange offisielle folk som skulle si sine kondolanser. Det viste seg også at høvdingen hadde hatt en uoverensstemmelse med sin stamme, så det var også mange som brukte denne muligheten til å prøve å overbevise de frammøtte om at neste høvding burde bli valgt, at stillingen ikke skulle gå i arv. Det er nok ikke første gangen det er blitt diskutert om en kultur skal ha monarki eller republikk, og jeg tør si det er nok ikke den siste heller.

Selv om tradisjonen er å sitte oppe natten lang for å høre på alle talene, må jeg innrømme at jeg sneik meg unna når språkene jeg ikke forsto ble oversatt til språk jeg skjønte enda mindre av.

Familien og offisielle gjester

Klokka 5.00 om morgenen ble jeg vekket slik at vi hadde nok tid til å pynte oss til begravelsen. Vi gikk til et hus litt lenger bort i landsbyen. Der blir vi møtt med bibel-tv og eksorsisme. For meg er dette veldig fjernt. Enda mer fjernt var det da frokosten kom - kokt ankel av okse og en kopp kaffe.

Selve begravelsen skulle ikke begynne før klokka 08.00, så for meg var dette mer enn nok tid, men for disse über feminine jentene i samme hus som jeg var, var dette akkurat nok tid. Her snakker vi timer på hår og sminke. Jeg brukte ca 10 min for vask og klær, så jeg brukte den siste tida på å observere fasinert denne prosessen som de gikk gjennom. For meg virket det som utrolig masse arbeid!
Klokken 08.00 dro vi i kirka for å høre på flere folk og deres taler. Her var det også flere kulturelle innslag som var ganske forskjellige fra det vi hører i Norge. Sangene var ikke triste, og den generelle stemningen var god. Jeg tror ikke det var noen som gråt...

Kista var vakkert dekorert med blomster, men også et gepardskinn.

President Hifikepunye Pohamba snakket også i begravelsen

Chief Constance "Letang" Kgosiemang var høvding for Batswana ba Namibia (stammen) siden 26. April 1979. Det å være stammehøvding er en politisk stilling, som kan sammenlignes litt med å være konge og ordfører i ett. Dette er en stilling som er et ansikt for stammen utad, men også har slagkraft i polititiske møter. Derfor hadde det seg at også presidenten snakket i begravelsen.

Rundt klokka 12.oo var vi ferdige og gikk ut fra kirka. Der fikk jeg høre at gudstjenesten skulle til å begynne! Jeg trodde på dette tidspunktet at vi var ferdig. I stedet for å være med på gudstjenesten ble det kjeks i skyggen utenfor.
Etter omtrendt en time var gudstjenesten ferdig. Da forflyttet alle seg til gravplassen, som bare var reservert for høvdingene for denne stammen. Her var det mer sang, dans og taler. Det hele avsluttet med at graven ble dekket helt. Alle i stammen skulle spa litt jord på graven for å gi sin siste hilsen.

Ferietur i August

I skrivende øyeblikk begynner det å nærme seg slutten på ferien. Vi har hatt... ja, la oss kalle det vinterferie i nesten to uker. I begynnelsen av disse to ukene fikk vi igjen besøk fra Norge. Denne gangen var det søsteren til Tor Sivert, Rannveig, som fant veien nedover jordkula til det sørlige Afrika.
Da vi alle hadde ferie og vi hadde besøk, ble det bestemt at vi skulle ut på tur. Denne gangen gikk turen til sør, mot ørken, canyon og døde daler...


Vi dro fra Windhoek torsdag 23. august og kjørte mer eller mindre direkte sørover mot Bukkaros. Dette er da en "vulkan" som eksploderte en gang for lenge, lenge siden og etterlot et krater. Jeg følte nok ikke helt at min indre geolog ble vekket av synet, men det var veldig godt å komme seg ut av Windhoek og vi fikk se en veldig flott solnedgang.

Hele gjengen på første camp. Alle er gode å mette etter et godt førsteforsøk av "Potjie" (uttales "pojki")

Fin utsikt innover dalen mot Bukkaros.

På veien videre til Fish River Canyon stoppet for å se på "quiver tree". Dette er en type trær som visstnok bare vokser i sør av Namibia. Det eldste av trærne var over 500 år gammelt. Da disse trærne ikke vokser mer enn 3 cm i året var det ikke så stort som en kanskje skulle tro, men fint var det.
Etter å ha tilbrakt en natt på campingen til Cañon Roadhouse - en lodge med biltema - dro vi inn mot Fish River Canyon. Her snakker vi hull i bakken! Dersom du er den eventyrlystne typen går det an å booke en 5 dagers gå tur gjennom canyonen. For min del ble det ikke denne gangen... kanskje neste? Ikke det at jeg er veldig den "gå bare for å gå" typen, men da jeg fikk høre at det endte på et spa ble det hele mer fristende. Eller kanskje jeg tar spa-delen...

Utsikt fra toppen av Fish River Canyon

Etter å ha brukt en god dag ved canyonen og nok en fin natt på Cañon Roadhouse, dro vi videre - denne gangen med nesa mot Luderitz. Før vi kom så langt dro vi innom Dias Point og Storm Vogel Bucht. Først nevnte er et kors ved kysten i minne om de portugisiske sjømennene som forvillet seg til denne delen av Afrika.
Storm Vogel Bucht er nok mer interressant for oss nordmenn enn noen annen, da dette er gjenlevninger av hvalfangere som holdt til her for ei stund siden. Dette var karer fra Norge som jaktet på havets biff og som ikke tok med søpla si når de dro. Nå ligger det flere store metalldeler - ikke vet jeg hva de er - på standa og ruster bort.

Storm Vogel Bucht

Luderitz var en interressant by. Her kan en snakke identitetskrise. Tyske bygninger i afrikanske farger, altså veldig sterke farger... veldig! Vi kom til Luderitz på en søndag, så byen var nok stillere enn ellers. Men vi fikk sett det som var å se, og Hildegunn fikk leke seg litt på svaberga. Godt for en sjø-elsker fra Jøa.


Sist på turist-lista over "places to visit" var Sossusvlei. En vlei kan da bli oversatt til "dal" eller om man skal tro Google "våtmark". Vi fikk uansett gått opp på en stor sanddyne, og sett døde trær. Vi gikk opp på Dune 45, som er den mest besøkte dyna for turister, men det er også mulig å gå opp på andre dyner.
Dead vlei var et ganske spesielt syn. Her var det flat sand omgitt av sanddyner, og i midten stod det masse døde trær. Disse har nok stått her en stund.

Dead Vlei

Vi var også innom Sossusvlei som er en innsjø midt ute i ørkenen. Det minte meg om slike oaser som en kan se i Asterix- filmer.
Fin avslutning på en fin tur.

All we need is love

Et reisebrev fra Hildegunn Gansmo, Namibia. 21.08.2012

Da jeg kom hit til Windhoek i januar hadde jeg en drøm. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å snakke om den til alle som kom forbi med ørene sine. Etter hvert vokste drømmen, ble litt større, og begynte sakte men sikkert å gli over til virkelighet. Sist uke resulterte den i en historisk forestilling på Nasjonalteateret her i Namibia, med over hundre psykisk utviklingshemmede barn og unge på landets største scene.

Det er en spesiell opplevelse å sitte på fremste rad, som sufflør og tilskuer, og se de unge menneskene jeg har blitt kjent med vokse seg større og sterkere for hver øving og forestilling. Fra førskoleungene som hopper og danser omkring på scenen mens de synger ”If you`re happy and you know it, clap your hands!”, til de største elevene på sytten-atten år som med sterk røst og klart blikk ut mot publikum synger ”We are the world, we are the children. We are the ones who make a brighter day so let`s start giving”. Og publikum? De roper oppmuntrende tilrop, synger med, og gråter. Og stemmene til mine venner på scenen vokser og vokser. Helt frem til det stilner igjen mot slutten av forestillingen, og sju unge menn går helt frem på podiet. En skuespiller, to studenter, og fire autistiske gutter som er klare for sine
tilmålte minutter med publikums fulle oppmerksomhet. Ingen ser forskjell på de sju på scenen der de synger og rapper; ”We have the right to education. You all have it, and so do we. We are all Namibians.” I det musikken begynner å spille den siste låten tar guttene et steg frem en etter en, sier navnet sitt og forteller oss om hva de mener de har rett til. Å få utdanning, demokrati og frihet. Retten til å elske, og retten til å bli elsket. Publikum er helt enige, og på scenen bryter alle ut i massiv sang i finalenummeret; ”All you need is love”.


Det er en fantastisk opplevelse å se drømmen sin gå i oppfyllelse og bli til en virkelighet bedre og flottere enn det drømmen klarte å forespeile.
Denne historiske forestillingen har blitt til gjennom utvidelsen av NoNa-prosjektet, og dette har også ledet frem til samarbeidet mellom Môreson School for children with mentally impairments og College of the Arts. Jeg har undervist alle elevene ved Môreson i musikk, lek og rytme ukentlig, og jeg har parallelt undervist studentene ved colleget i det nyopprettede faget Special Arts Education. Studentene ved avdelingen for African Performing Arts har i løpet av året lært om ulike utviklingshemminger, samt hvordan musikk, dans og drama kan være gode aktiviteter for mennesker med spesielle behov. Veldig mange av studentene har ikke hatt særlig kjennskap til hva som kan være årsaker til ulike utviklingshemminger. Så det å få kunnskap om dette, samt å jobbe sammen med elevene fra spesialskolen frem mot denne forestillingen, har gitt mange et nytt perspektiv på mennesker med psykisk utviklingshemming. Flere av studentene har uttrykt at de ønsker å fortsette samarbeidet med spesialskolen. Dette er et utkom av forestillingen som jeg ikke var helt forberedt på, men som kanskje er et av de viktigste resultatene. Å se en gnist tennes i unge mennesker som har ressurser og kunnskap til å skape noe godt og viktig for andre unge mennesker som trenger det kjennes meningsfullt.
Jeg håper at denne gnisten fortsetter å gløde. Jeg kjenner at jobben min frem mot jeg reiser hjem til Norge i desember må være å fortsette å blåse forsiktige
på de glørne som er tent blant mine studenter og kolleger, slik at de etter hvert kan blusse opp i et engasjement for flere rettigheter og aktiviteter for
mennesker med psykisk utviklingshemminger og spesielle behov her i Namibia.
Her i Namibia er ikke utviklingshemmede integrert i vanlig skole, slik som i Norge. Her finnes det egne spesialskoler for barn og unge med utviklingshemming. I
Windhoek er det to statlige spesialskoler, og det er nesten de eneste i hele landet. På hver av disse skolene er det litt over hundre elever, og ventelistene er enorme. Veldig mange utviklingshemmede barn og unge i Namibia har et dårlig eller manglende skoletilbud. Det finnes også veldig lite aktivitetstilbud eller andre ordninger når man er ferdig på skolen som attenåringer. Derfor trengs det så mange tente gnister som mulig.

Helgetur til Etosha

På onsdag landa det to nye nordmenn i Namibia. Dette var en kompis av Tor Sivert og kjæresten hans. Veldig hyggelige folk.
De hadde med smuglergods til både meg og Tor Sivert. Tor Sivert fikk god øl fra Norge, Belgia og andre mystiske, eksotiske land. Øl som en ikke får tak i her nede. Jeg, på min side, fikk norsk sjokolade, nytt visakort og.... varme sokker! Hvem ville ha trodd jeg skulle sende min mor rundt på Steinkjer for å finne de varmeste sokkene å oppdrive slik at hun kunne sende dem til meg? I Afrika?


Da Håvard og Mari hadde planlagt å reise rundt i Namibia i seksten dager, men nesten ikke være i Windhoek, var det ikke så rart at Tor Sivert ville kaste seg med. Planen gikk først ut på å ta fri alle disse dagene for å være med, så ble det til at han skulle sitte på med dem til Etosha for så å haike hjem til Kahn Street. Til slutt falt bestemmelsen på å spørre om vi jentene også ville være med slik at vi kunne spleise på bil. Hildegunn kastet seg på muligheten, og da jeg hadde fått fri fra mine "Meme Mia" forpliktelser, kunne også jeg hive meg inn i bilen på torsdag morgen.

Ruta vi tok innebar ganske masse kjøring. Heldigvis for oss kanTor Sivert tenke på lastebilsjåfør som yrke dersom musikken ikke frister like masse lenger.
Rød: Dag én
Oransje: Dag to
Gul: Dag tre
Blå: Dag fire

Den første dagen stoppet vi mellom Okahandja og Otjiwarongo slik at vi kunne se på dinosaurfotspor.

Dette innebar at vi følte trangen til å sammenligne våre skritt mot disse over 200 millioner gamle avtrykkene.

Hele målet med reisen var å komme seg inn i Etosha. Da mine foreldre var her i påskeferien, var dette også et av målene. Jeg hadde altså vært der før. Denne gangen fikk jeg derimot se dyr jeg ikke hadde sett før. Som f.eks. neshorn.

Og løve!

Huskonsert

Tirsdag 26. juni ble årets første huskonsert arrangert på CotA. Dette var en mulighet for APA elevene å stå på scenen i en ufarlig setting. Konserten skulle vare en time, og heldigvis var det ikke noe problem å fylle tiden. Mange av elevene hadde skrevet seg på listen til slutt, noen på eget initiativ og andre med en lærer tett i ryggen. Flott ble det uansett.

På programmet stod det kor, gitar, sang og trompet for å nevne noe. Noen av lærerne hadde også noe å vise frem.

Førsteklassen viser frem det de har lært på marimba.

Biwa, læreren i afrikanske instrumenter ved APA viser frem sine evner på mbira (tommelfingerpiano).

Danserne i andre klasse viser frem det de har lært.

Andreklassestudent som spiller gitar og synger.

Alt i alt var det en meget fin konsert, og vi håper å ha en slik konsert hver andre uke. Med litt hjelp fra kollegiet og studentene tror vi det er et oppnåelig mål. Skal man måle ut fra tirsdagens standard, vil jeg tro det.

Introducing...?

Jeg har glemt én vesentlig ting med Cape Town ferien i mai. Jeg har ikke gitt navn til instrumentene. Faktisk så dårlig instrumentalist er jeg at jeg ikke har navngitt alt-saxofonen min en gang. Sett sånt! Jeg tipper alle dere instrumentalister har navn på deres horn eller fjøler. Kanskje er det litt kjipe navn som "Turban Tuba" eller kanskje "Gita Gitar", eller kanskje er det kule navn som "Rochelle", "Francoise" eller... "Bert".

I og med at min fantasi for tiden er i en tørkeperiode, utlyser jeg herved en liten konkurranse. Det beste navnet til hvert av instrumentene er det jeg kommer til å bruke i fremtiden. Her er jeg altså ute etter tre navn; et saxofonnavn, et trompetnavn og et klarinettnavn.





Jeg er sikker på at Frank Zappa hadde navn på sine instrument...

Vinter i Afrika

Vi har nettopp gått inn i juni måned. Hadde jeg vært hjemme hadde jeg nok enten sittet med eksamen eller kanskje allerede begynt med sommerjobben. I år igjen ville jeg nok jobbet som resepsjonist ved Guldbergaunet Sommerhotell og Camping, noe jeg har gjort de siste åtte somrene av mitt liv.

I år er det nok litt anderledes. På denne tiden i Afrika er det nemlig vinter. Ja, du så riktig... vinter! Jeg må innrømme at min definisjon av vinter har forandret seg vesentlig etter den siste måneden. I et land som inneholder giraffer, zebra og løver blir det altså minus-grader om natta. Hvem skulle tro?

Det har skjedd flere enn én gang at jeg ikke har hatt lyst til å stå opp av senga om morgenen fordi det er så kaldt på rommet. Rommet mitt består også av to vegger med bare vinduer, og her snakker vi ikke norgesvindu. Vinduene blafrer i vinden dersom den kommer fra riktig vinkel. Derfor har vi nordmenn gått på offensiven. Vi har innvestert i oljeovner. Vi har fått beskjed om at dette kanskje ikke er det mest økonomiske da de må stå på fullt. Jeg for min del betaler gjerne en slant til strømkassa dersom det blir for dyrt, bare så lenge jeg slipper å fryse.

Det er altså så kaldt at det er nødvendig med varmeflaske og til tider ullundertøy!




Fra huseier har vi fått utdelt en gassovn. Selv om den halter litt og bare fyrer på ett av tre element er det virkelig et kjært tilskudd til vår lille hule av stein.

Det man ikke tenker på når man sier det er kald vinter i Norge og norden er at det er godt isolert, og inne er det varmt. Her er ikke alltid det saken. Som sagt er vinduene ikke akkurat av norsk kvalitet, men husene er også bygget i mur. Mur uten glava, for å si det sånn, og disse veggene holder like godt på kulda som et hvert annet fryseelement.

Ikke det at jeg klager, altså...



På en litt hyggeligere og hjemmekoselig side, har jeg og Hildegunn begynt å bake hjemmebakt brød. Jeg har tidligere nevnt at det er hovedsaklig bare finnes to typer brød her nede, hvitt og brunt. Etter fem måneder har vi sagt oss lei av dette, og som de husfruene vi er, tok vi saken i egne hender.






Nybakt brød... uten brunost. Heller ingen Hapå i sikte.


Ellers har vi kommet igang med den nye termen og føler oss mer hjemme på CotA nå enn vi gjorde før ferien. Litt mer fryktløse. Vi har satt igang et prosjekt der lærerne på APA skal jobbe sammen med oss i våre timer, og håpet er at de etterhvert tar ansvar for disse timene slik at vi kan konsentrere oss om å transkribere diverse namibisk musikk, og kanskje få til et hefte med slik musikk før vi drar i desember. Vi tenker det også kan være lurt å tenke mot en eventuell slutt slik at APA ikke faller helt sammen den dagen NoNa prosjektet ikke er mer.
Enn så lenge har vi god støtte fra begge sider av prosjektet, og vi ser frem til å inngå et enda nærmere samarbeid med APA.


På lørdag satt jeg i jury på audition for andre gang i mitt liv. Første gang var når vi skulle velge hvem som skal reise til Norge nå i august. Denne gangen var det hvem som skulle få bli med i Sandy Rudds nyeste kreasjon for den namibiske scene; Meme Mia!, en afrikansk vri av ABBAs store hit- musikal Mamma Mia!. Jeg har da fått stillingen som sanginstruktør. Dessverre får jeg ikke til å være med på fremførelsen av verket da det skal være i april neste år. Likevel ser jeg frem til å jobbe med et arti prosjekt og bli kjent med nye mennesker.



Posteren for Meme Mia! som er et veldedighetsprosjekt som fremføres i Windhoek april 2013.