Batswana begravelse

For ca en uke siden fikk jeg en telefon fra Petra, en av NoNa- deltakerne som nettopp har kommet tilbake til Namibia. Hun inviterte meg til en begravelse i hennes stamme. Hun ville jeg skulle bli med for å se kulturforskjellene mellom Norge og Namibia.

Vi dro fra Windhoek på fredag 31. august. Vi dro ganske seint, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde spurt hvor vi skulle hen. Jeg ble fortalt at vi skulle kjøre mot Gobabis rett øst fra Windhoek. Kjøreturen gikk greit. Litt spesielt må jeg innrømme at jeg syntes det var at jeg måtte kjøre da eieren av bilen ikke hadde førerkort...
Da vi kom inn til Gobabis plukket vi opp Petras ektemann og søster, og dro ut på veien igjen. Tydeligvis hadde vi visst bare kommet halvveis...!
Fra Gobabis var det bare dårlig grusvei, og jeg følte meg ikke helt trygg på å kjøre i mørket, så jeg ga etterhvert fra meg rattet.

Aminuis var den landsbyen hvor begravelsen skulle skje

Da vi kom fram til vår destinasjon, var det første som møtte meg en parkeringsplass hvor det stod omtrendt 15 menn i en sirkel og vugget og sang triste sanger. Da det var en begravelse var vel det ikke helt utenfor min kulturelle forståelse.
I Norge er det slik at bare inviterte kan dra i begravelse, men i Namibia er det litt anderledes. Her kan alle som føler de kjenner vedkommende ta seg en tur. Alle disse skal også gis mat av de som holder begravelsen. I dette tilfelle hadde tre okser bøtet med livet for å mette alle munnene som hadde møtt opp.

Tradisjonen er å sitte oppe natten før begravelsen.

I denne begravelsen var det mange offisielle folk som skulle si sine kondolanser. Det viste seg også at høvdingen hadde hatt en uoverensstemmelse med sin stamme, så det var også mange som brukte denne muligheten til å prøve å overbevise de frammøtte om at neste høvding burde bli valgt, at stillingen ikke skulle gå i arv. Det er nok ikke første gangen det er blitt diskutert om en kultur skal ha monarki eller republikk, og jeg tør si det er nok ikke den siste heller.

Selv om tradisjonen er å sitte oppe natten lang for å høre på alle talene, må jeg innrømme at jeg sneik meg unna når språkene jeg ikke forsto ble oversatt til språk jeg skjønte enda mindre av.

Familien og offisielle gjester

Klokka 5.00 om morgenen ble jeg vekket slik at vi hadde nok tid til å pynte oss til begravelsen. Vi gikk til et hus litt lenger bort i landsbyen. Der blir vi møtt med bibel-tv og eksorsisme. For meg er dette veldig fjernt. Enda mer fjernt var det da frokosten kom - kokt ankel av okse og en kopp kaffe.

Selve begravelsen skulle ikke begynne før klokka 08.00, så for meg var dette mer enn nok tid, men for disse über feminine jentene i samme hus som jeg var, var dette akkurat nok tid. Her snakker vi timer på hår og sminke. Jeg brukte ca 10 min for vask og klær, så jeg brukte den siste tida på å observere fasinert denne prosessen som de gikk gjennom. For meg virket det som utrolig masse arbeid!
Klokken 08.00 dro vi i kirka for å høre på flere folk og deres taler. Her var det også flere kulturelle innslag som var ganske forskjellige fra det vi hører i Norge. Sangene var ikke triste, og den generelle stemningen var god. Jeg tror ikke det var noen som gråt...

Kista var vakkert dekorert med blomster, men også et gepardskinn.

President Hifikepunye Pohamba snakket også i begravelsen

Chief Constance "Letang" Kgosiemang var høvding for Batswana ba Namibia (stammen) siden 26. April 1979. Det å være stammehøvding er en politisk stilling, som kan sammenlignes litt med å være konge og ordfører i ett. Dette er en stilling som er et ansikt for stammen utad, men også har slagkraft i polititiske møter. Derfor hadde det seg at også presidenten snakket i begravelsen.

Rundt klokka 12.oo var vi ferdige og gikk ut fra kirka. Der fikk jeg høre at gudstjenesten skulle til å begynne! Jeg trodde på dette tidspunktet at vi var ferdig. I stedet for å være med på gudstjenesten ble det kjeks i skyggen utenfor.
Etter omtrendt en time var gudstjenesten ferdig. Da forflyttet alle seg til gravplassen, som bare var reservert for høvdingene for denne stammen. Her var det mer sang, dans og taler. Det hele avsluttet med at graven ble dekket helt. Alle i stammen skulle spa litt jord på graven for å gi sin siste hilsen.

Ferietur i August

I skrivende øyeblikk begynner det å nærme seg slutten på ferien. Vi har hatt... ja, la oss kalle det vinterferie i nesten to uker. I begynnelsen av disse to ukene fikk vi igjen besøk fra Norge. Denne gangen var det søsteren til Tor Sivert, Rannveig, som fant veien nedover jordkula til det sørlige Afrika.
Da vi alle hadde ferie og vi hadde besøk, ble det bestemt at vi skulle ut på tur. Denne gangen gikk turen til sør, mot ørken, canyon og døde daler...


Vi dro fra Windhoek torsdag 23. august og kjørte mer eller mindre direkte sørover mot Bukkaros. Dette er da en "vulkan" som eksploderte en gang for lenge, lenge siden og etterlot et krater. Jeg følte nok ikke helt at min indre geolog ble vekket av synet, men det var veldig godt å komme seg ut av Windhoek og vi fikk se en veldig flott solnedgang.

Hele gjengen på første camp. Alle er gode å mette etter et godt førsteforsøk av "Potjie" (uttales "pojki")

Fin utsikt innover dalen mot Bukkaros.

På veien videre til Fish River Canyon stoppet for å se på "quiver tree". Dette er en type trær som visstnok bare vokser i sør av Namibia. Det eldste av trærne var over 500 år gammelt. Da disse trærne ikke vokser mer enn 3 cm i året var det ikke så stort som en kanskje skulle tro, men fint var det.
Etter å ha tilbrakt en natt på campingen til Cañon Roadhouse - en lodge med biltema - dro vi inn mot Fish River Canyon. Her snakker vi hull i bakken! Dersom du er den eventyrlystne typen går det an å booke en 5 dagers gå tur gjennom canyonen. For min del ble det ikke denne gangen... kanskje neste? Ikke det at jeg er veldig den "gå bare for å gå" typen, men da jeg fikk høre at det endte på et spa ble det hele mer fristende. Eller kanskje jeg tar spa-delen...

Utsikt fra toppen av Fish River Canyon

Etter å ha brukt en god dag ved canyonen og nok en fin natt på Cañon Roadhouse, dro vi videre - denne gangen med nesa mot Luderitz. Før vi kom så langt dro vi innom Dias Point og Storm Vogel Bucht. Først nevnte er et kors ved kysten i minne om de portugisiske sjømennene som forvillet seg til denne delen av Afrika.
Storm Vogel Bucht er nok mer interressant for oss nordmenn enn noen annen, da dette er gjenlevninger av hvalfangere som holdt til her for ei stund siden. Dette var karer fra Norge som jaktet på havets biff og som ikke tok med søpla si når de dro. Nå ligger det flere store metalldeler - ikke vet jeg hva de er - på standa og ruster bort.

Storm Vogel Bucht

Luderitz var en interressant by. Her kan en snakke identitetskrise. Tyske bygninger i afrikanske farger, altså veldig sterke farger... veldig! Vi kom til Luderitz på en søndag, så byen var nok stillere enn ellers. Men vi fikk sett det som var å se, og Hildegunn fikk leke seg litt på svaberga. Godt for en sjø-elsker fra Jøa.


Sist på turist-lista over "places to visit" var Sossusvlei. En vlei kan da bli oversatt til "dal" eller om man skal tro Google "våtmark". Vi fikk uansett gått opp på en stor sanddyne, og sett døde trær. Vi gikk opp på Dune 45, som er den mest besøkte dyna for turister, men det er også mulig å gå opp på andre dyner.
Dead vlei var et ganske spesielt syn. Her var det flat sand omgitt av sanddyner, og i midten stod det masse døde trær. Disse har nok stått her en stund.

Dead Vlei

Vi var også innom Sossusvlei som er en innsjø midt ute i ørkenen. Det minte meg om slike oaser som en kan se i Asterix- filmer.
Fin avslutning på en fin tur.

All we need is love

Et reisebrev fra Hildegunn Gansmo, Namibia. 21.08.2012

Da jeg kom hit til Windhoek i januar hadde jeg en drøm. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å snakke om den til alle som kom forbi med ørene sine. Etter hvert vokste drømmen, ble litt større, og begynte sakte men sikkert å gli over til virkelighet. Sist uke resulterte den i en historisk forestilling på Nasjonalteateret her i Namibia, med over hundre psykisk utviklingshemmede barn og unge på landets største scene.

Det er en spesiell opplevelse å sitte på fremste rad, som sufflør og tilskuer, og se de unge menneskene jeg har blitt kjent med vokse seg større og sterkere for hver øving og forestilling. Fra førskoleungene som hopper og danser omkring på scenen mens de synger ”If you`re happy and you know it, clap your hands!”, til de største elevene på sytten-atten år som med sterk røst og klart blikk ut mot publikum synger ”We are the world, we are the children. We are the ones who make a brighter day so let`s start giving”. Og publikum? De roper oppmuntrende tilrop, synger med, og gråter. Og stemmene til mine venner på scenen vokser og vokser. Helt frem til det stilner igjen mot slutten av forestillingen, og sju unge menn går helt frem på podiet. En skuespiller, to studenter, og fire autistiske gutter som er klare for sine
tilmålte minutter med publikums fulle oppmerksomhet. Ingen ser forskjell på de sju på scenen der de synger og rapper; ”We have the right to education. You all have it, and so do we. We are all Namibians.” I det musikken begynner å spille den siste låten tar guttene et steg frem en etter en, sier navnet sitt og forteller oss om hva de mener de har rett til. Å få utdanning, demokrati og frihet. Retten til å elske, og retten til å bli elsket. Publikum er helt enige, og på scenen bryter alle ut i massiv sang i finalenummeret; ”All you need is love”.


Det er en fantastisk opplevelse å se drømmen sin gå i oppfyllelse og bli til en virkelighet bedre og flottere enn det drømmen klarte å forespeile.
Denne historiske forestillingen har blitt til gjennom utvidelsen av NoNa-prosjektet, og dette har også ledet frem til samarbeidet mellom Môreson School for children with mentally impairments og College of the Arts. Jeg har undervist alle elevene ved Môreson i musikk, lek og rytme ukentlig, og jeg har parallelt undervist studentene ved colleget i det nyopprettede faget Special Arts Education. Studentene ved avdelingen for African Performing Arts har i løpet av året lært om ulike utviklingshemminger, samt hvordan musikk, dans og drama kan være gode aktiviteter for mennesker med spesielle behov. Veldig mange av studentene har ikke hatt særlig kjennskap til hva som kan være årsaker til ulike utviklingshemminger. Så det å få kunnskap om dette, samt å jobbe sammen med elevene fra spesialskolen frem mot denne forestillingen, har gitt mange et nytt perspektiv på mennesker med psykisk utviklingshemming. Flere av studentene har uttrykt at de ønsker å fortsette samarbeidet med spesialskolen. Dette er et utkom av forestillingen som jeg ikke var helt forberedt på, men som kanskje er et av de viktigste resultatene. Å se en gnist tennes i unge mennesker som har ressurser og kunnskap til å skape noe godt og viktig for andre unge mennesker som trenger det kjennes meningsfullt.
Jeg håper at denne gnisten fortsetter å gløde. Jeg kjenner at jobben min frem mot jeg reiser hjem til Norge i desember må være å fortsette å blåse forsiktige
på de glørne som er tent blant mine studenter og kolleger, slik at de etter hvert kan blusse opp i et engasjement for flere rettigheter og aktiviteter for
mennesker med psykisk utviklingshemminger og spesielle behov her i Namibia.
Her i Namibia er ikke utviklingshemmede integrert i vanlig skole, slik som i Norge. Her finnes det egne spesialskoler for barn og unge med utviklingshemming. I
Windhoek er det to statlige spesialskoler, og det er nesten de eneste i hele landet. På hver av disse skolene er det litt over hundre elever, og ventelistene er enorme. Veldig mange utviklingshemmede barn og unge i Namibia har et dårlig eller manglende skoletilbud. Det finnes også veldig lite aktivitetstilbud eller andre ordninger når man er ferdig på skolen som attenåringer. Derfor trengs det så mange tente gnister som mulig.