All we need is love

Et reisebrev fra Hildegunn Gansmo, Namibia. 21.08.2012

Da jeg kom hit til Windhoek i januar hadde jeg en drøm. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å snakke om den til alle som kom forbi med ørene sine. Etter hvert vokste drømmen, ble litt større, og begynte sakte men sikkert å gli over til virkelighet. Sist uke resulterte den i en historisk forestilling på Nasjonalteateret her i Namibia, med over hundre psykisk utviklingshemmede barn og unge på landets største scene.

Det er en spesiell opplevelse å sitte på fremste rad, som sufflør og tilskuer, og se de unge menneskene jeg har blitt kjent med vokse seg større og sterkere for hver øving og forestilling. Fra førskoleungene som hopper og danser omkring på scenen mens de synger ”If you`re happy and you know it, clap your hands!”, til de største elevene på sytten-atten år som med sterk røst og klart blikk ut mot publikum synger ”We are the world, we are the children. We are the ones who make a brighter day so let`s start giving”. Og publikum? De roper oppmuntrende tilrop, synger med, og gråter. Og stemmene til mine venner på scenen vokser og vokser. Helt frem til det stilner igjen mot slutten av forestillingen, og sju unge menn går helt frem på podiet. En skuespiller, to studenter, og fire autistiske gutter som er klare for sine
tilmålte minutter med publikums fulle oppmerksomhet. Ingen ser forskjell på de sju på scenen der de synger og rapper; ”We have the right to education. You all have it, and so do we. We are all Namibians.” I det musikken begynner å spille den siste låten tar guttene et steg frem en etter en, sier navnet sitt og forteller oss om hva de mener de har rett til. Å få utdanning, demokrati og frihet. Retten til å elske, og retten til å bli elsket. Publikum er helt enige, og på scenen bryter alle ut i massiv sang i finalenummeret; ”All you need is love”.


Det er en fantastisk opplevelse å se drømmen sin gå i oppfyllelse og bli til en virkelighet bedre og flottere enn det drømmen klarte å forespeile.
Denne historiske forestillingen har blitt til gjennom utvidelsen av NoNa-prosjektet, og dette har også ledet frem til samarbeidet mellom Môreson School for children with mentally impairments og College of the Arts. Jeg har undervist alle elevene ved Môreson i musikk, lek og rytme ukentlig, og jeg har parallelt undervist studentene ved colleget i det nyopprettede faget Special Arts Education. Studentene ved avdelingen for African Performing Arts har i løpet av året lært om ulike utviklingshemminger, samt hvordan musikk, dans og drama kan være gode aktiviteter for mennesker med spesielle behov. Veldig mange av studentene har ikke hatt særlig kjennskap til hva som kan være årsaker til ulike utviklingshemminger. Så det å få kunnskap om dette, samt å jobbe sammen med elevene fra spesialskolen frem mot denne forestillingen, har gitt mange et nytt perspektiv på mennesker med psykisk utviklingshemming. Flere av studentene har uttrykt at de ønsker å fortsette samarbeidet med spesialskolen. Dette er et utkom av forestillingen som jeg ikke var helt forberedt på, men som kanskje er et av de viktigste resultatene. Å se en gnist tennes i unge mennesker som har ressurser og kunnskap til å skape noe godt og viktig for andre unge mennesker som trenger det kjennes meningsfullt.
Jeg håper at denne gnisten fortsetter å gløde. Jeg kjenner at jobben min frem mot jeg reiser hjem til Norge i desember må være å fortsette å blåse forsiktige
på de glørne som er tent blant mine studenter og kolleger, slik at de etter hvert kan blusse opp i et engasjement for flere rettigheter og aktiviteter for
mennesker med psykisk utviklingshemminger og spesielle behov her i Namibia.
Her i Namibia er ikke utviklingshemmede integrert i vanlig skole, slik som i Norge. Her finnes det egne spesialskoler for barn og unge med utviklingshemming. I
Windhoek er det to statlige spesialskoler, og det er nesten de eneste i hele landet. På hver av disse skolene er det litt over hundre elever, og ventelistene er enorme. Veldig mange utviklingshemmede barn og unge i Namibia har et dårlig eller manglende skoletilbud. Det finnes også veldig lite aktivitetstilbud eller andre ordninger når man er ferdig på skolen som attenåringer. Derfor trengs det så mange tente gnister som mulig.