Batswana begravelse

For ca en uke siden fikk jeg en telefon fra Petra, en av NoNa- deltakerne som nettopp har kommet tilbake til Namibia. Hun inviterte meg til en begravelse i hennes stamme. Hun ville jeg skulle bli med for å se kulturforskjellene mellom Norge og Namibia.

Vi dro fra Windhoek på fredag 31. august. Vi dro ganske seint, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde spurt hvor vi skulle hen. Jeg ble fortalt at vi skulle kjøre mot Gobabis rett øst fra Windhoek. Kjøreturen gikk greit. Litt spesielt må jeg innrømme at jeg syntes det var at jeg måtte kjøre da eieren av bilen ikke hadde førerkort...
Da vi kom inn til Gobabis plukket vi opp Petras ektemann og søster, og dro ut på veien igjen. Tydeligvis hadde vi visst bare kommet halvveis...!
Fra Gobabis var det bare dårlig grusvei, og jeg følte meg ikke helt trygg på å kjøre i mørket, så jeg ga etterhvert fra meg rattet.

Aminuis var den landsbyen hvor begravelsen skulle skje

Da vi kom fram til vår destinasjon, var det første som møtte meg en parkeringsplass hvor det stod omtrendt 15 menn i en sirkel og vugget og sang triste sanger. Da det var en begravelse var vel det ikke helt utenfor min kulturelle forståelse.
I Norge er det slik at bare inviterte kan dra i begravelse, men i Namibia er det litt anderledes. Her kan alle som føler de kjenner vedkommende ta seg en tur. Alle disse skal også gis mat av de som holder begravelsen. I dette tilfelle hadde tre okser bøtet med livet for å mette alle munnene som hadde møtt opp.

Tradisjonen er å sitte oppe natten før begravelsen.

I denne begravelsen var det mange offisielle folk som skulle si sine kondolanser. Det viste seg også at høvdingen hadde hatt en uoverensstemmelse med sin stamme, så det var også mange som brukte denne muligheten til å prøve å overbevise de frammøtte om at neste høvding burde bli valgt, at stillingen ikke skulle gå i arv. Det er nok ikke første gangen det er blitt diskutert om en kultur skal ha monarki eller republikk, og jeg tør si det er nok ikke den siste heller.

Selv om tradisjonen er å sitte oppe natten lang for å høre på alle talene, må jeg innrømme at jeg sneik meg unna når språkene jeg ikke forsto ble oversatt til språk jeg skjønte enda mindre av.

Familien og offisielle gjester

Klokka 5.00 om morgenen ble jeg vekket slik at vi hadde nok tid til å pynte oss til begravelsen. Vi gikk til et hus litt lenger bort i landsbyen. Der blir vi møtt med bibel-tv og eksorsisme. For meg er dette veldig fjernt. Enda mer fjernt var det da frokosten kom - kokt ankel av okse og en kopp kaffe.

Selve begravelsen skulle ikke begynne før klokka 08.00, så for meg var dette mer enn nok tid, men for disse über feminine jentene i samme hus som jeg var, var dette akkurat nok tid. Her snakker vi timer på hår og sminke. Jeg brukte ca 10 min for vask og klær, så jeg brukte den siste tida på å observere fasinert denne prosessen som de gikk gjennom. For meg virket det som utrolig masse arbeid!
Klokken 08.00 dro vi i kirka for å høre på flere folk og deres taler. Her var det også flere kulturelle innslag som var ganske forskjellige fra det vi hører i Norge. Sangene var ikke triste, og den generelle stemningen var god. Jeg tror ikke det var noen som gråt...

Kista var vakkert dekorert med blomster, men også et gepardskinn.

President Hifikepunye Pohamba snakket også i begravelsen

Chief Constance "Letang" Kgosiemang var høvding for Batswana ba Namibia (stammen) siden 26. April 1979. Det å være stammehøvding er en politisk stilling, som kan sammenlignes litt med å være konge og ordfører i ett. Dette er en stilling som er et ansikt for stammen utad, men også har slagkraft i polititiske møter. Derfor hadde det seg at også presidenten snakket i begravelsen.

Rundt klokka 12.oo var vi ferdige og gikk ut fra kirka. Der fikk jeg høre at gudstjenesten skulle til å begynne! Jeg trodde på dette tidspunktet at vi var ferdig. I stedet for å være med på gudstjenesten ble det kjeks i skyggen utenfor.
Etter omtrendt en time var gudstjenesten ferdig. Da forflyttet alle seg til gravplassen, som bare var reservert for høvdingene for denne stammen. Her var det mer sang, dans og taler. Det hele avsluttet med at graven ble dekket helt. Alle i stammen skulle spa litt jord på graven for å gi sin siste hilsen.