19. januar 2012

I dag hadde vi fri fra skole og plikter, så vi tenkte vi skulle lete oss fram til det norske konsulatet her i Windhoek. De andre som bodde her uttalte tidligere at de kjørte forbi det norske flagg som vaiet i den namibiske vinden hver dag på tur til jobb. Armert med solkrem og google-maps på mobilen til Hildegunn satte vi i vei i den retningen den blå pilen pekte.
Langs veien til konsulatet var det flere arbeidere som jobbet med alt mulig. I det tre bleike og stive nordmenn rusler forbi med blikket i bakken og pesende pust, er det kanskje ikke så rart at de stoppet litt opp for å se dette skue som forespeilet seg foran dem rett før lunsjtider.

Selv fikk vi også noen nye inntrykk av denne byen som vi skal kalle hjemme det neste året. Blomstrende trær svaiet i det lille som var av vind og sendte lukter man ikke finner andre steder i Norge enn på utvalgte blomsterbutikker. Jeg la ekstra godt merke til en gruppe menn, omtrendt ti stykker som stod i en sirkel i veikanten. Da vi kom nærmere viste det seg at det var veiarbeid det var snakk om. Ti personer som gjør jobben for én er vel noe vi i nord også kan kjenne oss igjen i, spesielt om man kjører bol og har dårlig tid... Det som var spesielt med denne situasjonen var at det var en arbeider som stod på kne inne i sirkelen og reparerte et hull i veien for hånd. Det lille jeg vet om norsk veiarbeid er at de ikke fikser hull i veien med betong og håndkraft.

Lokket videre av en drøm om vafler satte vi i vei mot konsulatet. Vi svettet oss opp lange bakker i førti plussgrader, og satte liv og lemmer i fare og trosset både traffikk og eventuelle giftige krypdyr som hadde forvillet seg ut i solen. Tanken på brunost kan være litt av en drivkraft! Da vi kom over den siste bakken (det var egentlig bare én) kunne vi så vidt skimte et vaiende stykke tøy i fargene rødt, hvitt og blått. Da vi kom frem til porten sank humøret en smule da vi fant ut at visittiden hadde endt en time tidligere.

På veien tilbake fra vår ikke så fruktbare vaffel-med-brunost-søken ringer telefonen min. Nr. på displayet er ukjent. Det viser seg at det er Biwa som ringer for å høre om jeg har mulighet til å være med på en konsert i morgen. Marimba og saxofon. Vi avtaler å møtes på CotA senere for å øve. I det jeg legger på røret forteller jeg mine svette mednordmenn om oppdraget. MEN.... Vi hadde jo planlagt å dra til Swakopmund denne helga, og skulle starte tidlig i morgen.... KRISE!
Jeg kaster meg på telefonen og prøver å ringe Biwa tilbake. Jeg får ikke svar, så det ender med at jeg og Tor Sivert må kjøre til CotA likevel slik at jeg kan si at jeg ikke kan være med. Uansett tenker vi at vi kan være med å jamme litt som plaster på såret, og tar med oss instrumentene.

Det vi finner når vi går inn på undervisningsrommet er Biwa og seks elever som spiller uvante rytmer som får det til å "rikke i rockefoten" til og med for oss. Dette vil vi være med på, og spør når konserten er i morgen tidlig. Svaret er 08.00. Jess! Det har vi tid til dersom konserten ikke varer lenger enn en og en halv time. Vi rekker fortsatt å holde oss til planen om å sette i vei vest før klokken ti.

Etter tre timer med jamming, er jeg ganske glad for at bussen kommer for å hente instrumentene. Lepper og fingre er slitne, og improvisasjonskurven min er gått tom. Konserten skal ikke være på skolen, men i Government Park. Ikke nok med det. Da vi skal til å sette oss i bilen igjen, overhører vi noen snakke om presidenten. Biwa snur seg til oss og sier med et smil "You'll get to meet the president tomorrow". Om det er snakk om presidenten av Joe's Beerhouse eller hele det store landet Namibia, er uvisst. Vi får vel se i morgen... men dersom du er i Windhoek i morgen tidlig klokken 08.00, stikk innom parken, så får du høre litt musikk.