I begynnelsen

13. januar 2012

Etter et par dager (les «uker») med pakking og ompakking var det endelig tid for avreise. Sommerfuglene i magen hadde lenge vært viltre, men nå var de mer som sebraer i galopp. Magen slo salto så frokosten gikk fort for seg. Knekkebrød med brunost, selvfølgelig.

Togturen til Værnes har aldri gått så fort i noen gang, og i og med at jeg hadde en koffert med ymse innhold som ikke holdt seg helt innenfor reglene for vekt en har lov til å ta med seg på fly, var innsjekkinga en prosess som førte til svette håndflater. Heldigvis kan flyplassansatte å snu det blinde øye til, så bagasjen ble sendt i vei med retning Windhoek uten protester.

På tur til Windhoek måtte vi mellomlande i både Oslo og Frankfurt, så sjansen var der for at noe kunne gå galt. Heldigvis ble det ingen problemer på turen, selv om sikkerhetskontrollen på flyplassen i Windhoek ble en stressende affære. Vi hadde bare én time på overgang, og det var selvfølgelig her de ville jeg skulle åpne opp sekken (som var en god del tyngre enn de 8kg en kan ha med som håndbagasje). Der inne fant de ingenting skummelt, annet enn kanskje sci-fi litteratur, så den fikk jeg lov til å pakke sammen igjen.

Da dette var gjort i full fart, og jeg trodde jeg kunne gå videre, sier en streng, asiatisk og meget godt trent vakt at han vil se nærmere på saxofonen (som jeg også hadde sneket med inn i kabinen). Jeg føler ikke jeg er i rett posisjon til å nekte en slik mann noen ting, så han tar med meg inn på et lite rom dekorert i hvitt og rustfritt stål. Det lukter som en blanding av vaskemiddel og engangshansker. Mannen legger saxofonkassen foran meg på benken av rustfritt stål og ber meg åpne den. Jeg gjør som jeg blir fortalt og tenker for meg selv at dette var mye bry bare fordi de ikke kan se hva et rytmeegg er på røntgenbildet (noe jeg hadde pakket sammen med saxen). Pulsen øker plutselig da jeg skjønner at han faktisk skal ta prøver etter narkotika og sprengstoff fra fôret. Heldigvis er folka på Sørlie Musikk på Steinkjer ærlige folk, så jeg kunne rusle videre med alt av bagasje, dog med hjerte litt høyere opp mot halsen.

Vi rakk faktisk flyet med alt av bagasje alle tre, og kunne sette oss til rette i sete som skulle være et slags midlertidig hjem de neste 10 timene.

14. januar 2012

Klokken 05.45 vekkes alle reisende på fly SW 286 fra Frankfurt opp av en søvn som først kom når de var for slitne til å bry seg om komfort. Lyset skrus på, og passasjerene med kink i nakken, vond rygg og stive bein skal bli servert frokost.
I halvvåken tilstand får jeg så vidt med meg at det står en bitteliten krukke med yoghurt og et vassent rundstykke foran meg. Mer av vane enn behov åpner jeg munnen og trykker i meg en bit. Så tidlig på morgenen ser jeg verden gjennom et slør. Det eneste jeg får med meg av frokosten er at den ikke smaker noen ting som helst. Rundt meg begynner folk å våkne opp, men jeg får ikke riktig til å være deltakende før jeg får helt i meg kaffen med melkepulver.

Først når skiltet med «fest setebeltet» tennes, får jeg med meg omverdenen og menneskene rundt meg. Under landinga har jeg mulighet til å se ut av vinduet, og ser et land som er fargelagt i brunt og grønt. Da vi går ut av flyet blir vi møtt av en eksotisk og søtlig lukt av blomster eller frukt. Temperaturen er ikke så høy som jeg kanskje hadde forventet, men det kan vel ha noe med at det fortsatt ikke er senere enn klokka sju på morgenen.

Inne i terminalen skal vi gjennom passkontroll. Vi er ikke de første ut av flyet, så det har rukket å danne seg en ganske lang kø foran alle diskene som er åpne. På den andre siden av skrankene ser vi Banana (Ueshitile Shekupe, prosjektlederen i sør) vinke til oss. Han forsvinner en liten stund og kommer tilbake med noen andre, og vinker oss bort til en av skrankene som er stengt. Banana har tydeligvis kontakter på flyplassen, for plutselig sitter det to damer der som vi får levere passene våre til. Vi slipper altså å stå i kø. Hurra for Banana!

Turen fra flyplassen skjer i en minibuss sammen med Angie (som før var HoD eller Head of Department, men som nå er blitt viserektor), Banana og en sjåfør. På veien inn til byen prøver jeg å se meg litt rundt, men fortsatt er alt så fullstendig surrealistisk at alt går forbi uten at jeg rekker å registrere så mye.

Når vi kommer til huset, som ligger i bydelen Eros, møter vi vertsfamilien. Med en avtale om å møtes dagen etter for å dra i kirka, forlater våre tre bilkompanjonger oss. Familien inviterer oss på en kopp kaffe så vi kan bli litt bedre kjent. De forteller at de har planlagt en «Brai» for oss på kvelden. I og med at vi er nordmenn, trengs litt forklaring. Det viser seg at dette er tradisjonell grilling.
Etter at vi har pakket ut og dusjet, bestemmer vi oss for å gå en tur i nabolaget. Vi finner fort frem til Eros Shopping senter, og Joe’s Beerhouse som vi har hørt så masse om. Her kjøper vi oss lunsj og en øl. Endelig er vi framme i Afrika!

15. januar 2012

Vi har avtale om å møte Banana klokka 09.00. Vi var oppe tidlig for å spise frokost, og gjøre oss klare. Klokken halv 9 hører vi noen som tuter i et bilhorn utenfor porten. Der står sjåføren fra i går. Vi hadde hørt masse om «african time», så det at skyssen kom en halv time før avtalt kom nok som et lite sjokk. Alle tre stresser i seg frokosten, og hopper inn i bilen på tur til gudstjeneste.

Kirka vi skal til ligger på utkanten av byen på grensa til den fattige delen som kalles Katatura. Dette er baptistkirka hvor Banana er pastor. Inne i bygget, som kunne minne om en lagerbygning med lavt tak, var det satt ut plaststoler. Rommet var bygd som en «T» og i alle hjørnene var det fylt opp med disse stolene. På venstre side av rommet, ved det som lignet en scene, var det også satt opp instrumenter til et fullt band.

Selve gudstjenesten var energisk. Sammenligning kan gjøres med sørstatsamerikanske kirker. Jeg må innrømme at det første jeg tenkte på var scenen i «Blues Brothers»-filmen. Denne søndagen fikk vi også være vitne til tre voksne damer som skulle døpes. For min del ble det unaturlig å ta del når de begynte å legge ut om Gud og Satan. «Viva Jesus! Down with Satan!».

Musikken var full av energi, og flere enn to ganger brøt deler av menigheten ut i spontan dans. De hadde også et kor som sang om Gud og Jesus med en innlevelse de fleste andre kan se langt etter.

Etter gudstjenesten tok Banana og familien oss med ut på lunsj. Vi dro til et sted midt inne i byen. Etter en lang kikk på menyen valgte vi alle biff. Enn så lenge holder vi oss til kjøtt av ku og kylling. Krokodillene, flodhestene, giraffene og elefantene lever trygt enn så lenge.

16. januar 2012

Vi har fortsatt ikke internett, så dette skrives i boka jeg fikk av Skogn Mannskor i julegave. Det er først når man er i en slik situasjon som dette at man merker hvor avhengig en egentlig er av dette internettet. Vi har, på en annen side, alle nå fått namibisk telefonnummer. Det var det den yngste sønnen i huset, Chaulken, som fikset til oss. Det er utrolig flott at vi har kommet til en slik vertsfamilie som vi har. Vi har vært veldig heldige, og føler oss hjemme allerede.

I dag har vi vært hos legen og registrert oss. Dette så det blir enklere dersom noe skulle skje og vi trenger legetilsyn. Så da har jeg faktisk fastlege i både Norge og Namibia. Ikke verst!

Tor Sivert trosset farene med speilvendthet og satte seg inn bak rattet på vår Toyota Corolla. Første kjøretur alene i Namibia.

17. januar 2012

Første dag på jobb. Vi var utrolig spente alle tre, og bestemte oss for å dra tidlig slik at vi var sikker på å rekke frem i tide, noe som resulterte i at vi kom tre kvarter før lærermøtet skulle begynne. Kanskje like greit.

Møtet var likt slik en kan se for seg det ville gått for seg i Norge også. Det virket veldig ryddig, og som at det var kontroll innenfor alle linjene. Om dette inntrykket holder seg, gjenstår å se.

Vi fikk møte kollegene vi skal jobbe med, og ble vist rundt på CotA. Ingenting var vel slik jeg hadde sett for meg. Jeg vet ikke riktig hva jeg hadde sett for meg, men jeg ble like overrasket når jeg gikk til et sted jeg hadde sett bilde fra.

18. januar 2012

I dag fikk vi sove lenge. Eller rettelse, vi fikk lov, men jeg ble i det minste dratt ut av drømmeland av vertsfamilien som var ute og ryddet i garasjen. Det begynner faktisk å bli en vane å stå opp om morgenen. Noe som for meg er en spennende, ny opplevelse. Verden ser jo helt annerledes ut tidlig på dagen…

Vi var innom CotA også i dag. Da vi har tenkt oss til Swakopmund i helga, spurte vi Erina om vi kunne utsette møtet vi egentlig skulle ha på fredag, noe som ikke var et problem i det hele tatt. Vi fikk også Banana til å prøve å fikse aircondition på bilen, da det kan bli litt vel varmt å kjøre i 40 varmegrader uten. Dessverre var det ingen verksted som hadde tid til å gjøre det før helga, så vi får se om vi smelter fast i sete eller hva vi gjør. Ut på tur skal vi nok uansett, tror jeg.