Første uke med undervisning

Denne uka har vi heldigvis startet med undervisning. Jeg har hatt følelsen av fri lenge nok, selv om helt fri, det har vi jo ikke hatt. Likevel, det er godt å komme inn i rutiner igjen. Hildegunn begynte med undervisning på Môreson og Dagbreek forrige uke, men denne uka var det min og Tor Sivert sin tur.
På mandag gikk undervisningen bort da dagen skulle bestå bare av et møte og en mulighet for oss å bli kjent med elevene. Igjen så måtte vi forklare hva vi het, skulle undervise i osv. Slike forklaringer begynner være rutine. Vi tenker nok ikke like mye over det vi sier nå som vi gjorde da vi først kom hit. Vi har jo tross alt vært her i over én måned!

Jeg skulle begynne med undervisning allerede på tirsdag. Jeg kan ikke lyve å si at jeg ikke var nervøs, for jeg stod utenfor klasserommet med hjerte i halsen. Den timen jeg skulle begynne med var hørelære for andre år. Enkelt er det ikke å planlegge undervisning når en egentlig ikke har noen slags forståelse av nivået studentene er på. Heldigvis fikk jeg råd av mine med-vikinger om at den første uka kanskje kunne bli brukt til å kartlegge og å bli kjent med studentene og systemet slik det fungerer på CotA. Med dette rådet i baktankene introduserte jeg meg selv, og prøvde elevene litt ved hjelp av pianoet. Jeg hadde fryktet at studentene allerede var bedre enn meg, og jeg ikke ville ha noe å bidra med. Heldigvis var det ikke sånn, nivået var ganske middels, noe som gir meg muligheten til å overføre noe av den kunnskapen som jeg har til dem.

Etter hørelære var det kor. Dette er et nytt fag som de begynte med i fjor. Jeg har undervist kor flere ganger før, men merkelig nok, hjalp ikke dette på den klumpen av nervøsitet som fortsatt klamret seg fast i halsen og ikke ville gi slipp.
Kor er et fag som vi alle tre årene skal ha sammen to ganger i uka. Tirsdag og onsdag.

Det første jeg blir møtt med når jeg åpner rommet til konsert salen hvor vi skal ha undervisning, er et gufs av kald vind. Rommet er mørkt, kjørlig og kaldt, og det ikke bare med tanke på temperaturen. Forhåpentligvis vil ikke dette være et tegn på hvordan mitt år på CotA kommer til å være.

Første time med kor gikk fort, som det ofte gjør. Timen var ganske begivenhetsløs, noe som for min del var ganske greit, egentlig.

På onsdag begynte jeg undervisning med tredje år og "arts education". Dette er et nyoppstartet fag som skal ta for seg de praktiske sidene ved pedagogikk, både musikk, dans og drama. Det betyr da at dette er et fag jeg skal undervise i hver tredje uke. Jeg har iallefall tid til planlegging.
Timen gikk veldig fort, og studentene virket fornøyde med den introduksjonen som jeg ga dem om hva dette faget ville inneholde. Jeg var også veldig fornøyd da jeg fikk elevene i snakk, og vi brukte mesteparten av timen på å diskutere hva en god lærer er.

Etter AE var det på tide med kor igjen. Etter gårdagen var jeg vesentlig mindre nervøs for å ta fatt på oppgaven som lå foran meg den neste klokketimen. Jeg følte jeg hadde planlagt greit nok, og hadde flere ekstraplaner dersom noe skulle falle i grus.
Timen begynte uten spesielle unntak. Vi gjorde oppvarming av både kropp og stemme, og repeterte sangene fra dagen før. Det var ikke før jeg dro fram den nye sangen jeg ville lære dem at kultursjokket kom...

Jeg fikk lært dem melodien på den nye sangen "Oh, Freedom", men etter dette måtte jeg legge bort alle planenen jeg hadde for undervisningstimen. De tok den lille melodisnutten jeg hadde lært dem, og spontant omgjorde den til ostinat (en liten melodi som gjentas flere ganger), gjorde den flerstemt (!) og omgjorde hele låta til noe som ikke stod på papiret i det hele tatt! Som gammel korpsmusiker ble jeg jo forferdet, men la meg bare si at den delen av meg var forferdelig liten akkurat da. Resten av meg kunne ikke annet enn å sette seg tilbake og nyte musikken som i fri flyt fikk spre seg som en tornado blant studentene foran meg. Resultatet av denne frigjørelsen førte til dans, "call and response" sang og improvisasjon. Aldri i livet om jeg hadde forventet dette tidlig på en onsdags morgen!

Og aldri har jeg følt meg mer som Whoopi Goldberg i "Sister Act". Hadde jeg hatt med meg nonnekostyme nedover ville jeg med glede tatt det på. Helt som denne filmen var det riktignok ikke, da studentene kunne klart seg helt fint i kortimene uten meg. Nå må jeg jo forandre en del av planene mine for korfaget dette året, men det gjør jeg med glede!






Whoopi Goldberg underviser amerikanske ungdommer i musikk i filmen "Sister Act 2". Veldig flott film. Anbefales.